Franz Halder

Franz Halder
Født		30. juni 1884[1][2][3][4] Würzburg[5]
Død		2. apr. 1972[2][3][4][6] (87 år) Aschau im Chiemgau
Beskjeftigelse		Militært personell, skribent, dagbokskriver, soldat
Nasjonalitet		Tyskland
Utmerkelser		3. klasse av Militærfortjenstkorset Jernkorsets ridderkors Albrechts-ordenen Meritorious Civilian Service Award (1961)
Signatur
Franz Halder på Commons

Franz Ritter von Halder (født 30. juni 1884 i Würzburg, død 2. april 1972 i Aschau im Chiemgau i Bayern) var en tysk generaloberst og sjef for generalstaben fra 1. september 1938 fram til 24. september 1942, da han ble avskjediget etter uenigheter med Hitler. Etter andre verdenskrig hadde Halder en sentral rolle i utviklingen av myten om det rene Wehrmacht.

Halder begynte sin tjeneste i den keiserlige tyske hæren i 1902 og tjenestegjorde under første verdenskrig. I 1937 møtte han Hitler og ble en lojal støttespiller for han. Halder deltok i den strategiske planleggingen for invasjonen av Polen i 1939. Planen åpnet for at Schutzstaffel (SS) skulle påta seg sikringsoppdrag på vegne av hæren, som inkluderte fengsling eller henrettelse av polakker.

Mot slutten av 1939 hadde Halder oppsyn med planene for invasjonsplanene for Frankrike, BeNeLux-landene og Balkan. I august 1940 begynte han planleggingen av den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. Halder ble sentral i radikaliseringen av den tyske krigføringen på østfronten ettersom hans stab utarbeidet både den såkalte kommissærordren og Barbarossa-dekretet, som tillot tyske styrker å henrette sovjetiske innbyggere uten å risikere straff, noe som førte til en rekke krigsforbrytelser. Sommeren 1941 var Halder engasjert i en utstrakt diskusjon med Hitler om videre strategi for felttoget.

Kommisærordren og Barbarossa-dekretet ble sentrale under slaget om Moskva vinteren 1941–1942, tusener av sovjetiske sivile og krigsfanger ble hver dag myrdet av tyske soldater. Halders strategi førte til svært store tap for Wehrmacht, og han ble fratatt kommandoen og pensjonert i 1942 pga sin motstand mot et angrep på Stalingrad. Etter 20. juli-attentatet i 1944 ble Halder arrestert av Gestapo og fengslet. Han var ikke involvert i attentatet, men hadde tidligere deltatt i kupplaner mot Hitler.

Han ble løslatt fra alliert fangenskap etter to år og ansatt som historisk rådgiver ved den amerikanske hærens historiske avdeling. For dette mottok han i 1961 Meritorious Civilian Service Award.^[7] Han hadde overoppsyn med utarbeidelsen av over 2.500 historiske dokumenter av over 700 forhenværende tyske offiserer, og instruerte dem i å fjerne materiale som var negativt for de tyske væpnede styrkene. Halder brukte sin innflytelse til å etablere en falsk historie om den tysk-sovjetiske krigen, hvor den tyske hæren kjempet en nobel krig, mens SS hadde stått for krigsforbrytelsene. US Army aksepterte Halders falsknerier i bytte mot etterretningsinformasjon om Sovjetunionen som ble ansett som viktig under den kalde krigen. Halder lyktes i å etablere myten om det rene Wehrmacht, først overfor politikere og deretter overfor den amerikanske allmenheten.^[8] President John F. Kennedy belønnet ham i 1961 med Presidentens frihetsmedalje, USA høyeste sivile heder, for hans bidrag til historieskrivning.^[9] Halder er dermed den eneste som er blitt dekorert både av Hitler (med Jernkorset) og en amerikansk president. Han ble vist en heder som stod i sterk kontrast til realiteten i hans militære karriere og krigsforbrytelsene på østfronten.

Halder var sønn av general i artilleriet Max Halder. I 1902 kom han til 3. kongelige bayerske feltartilleriregiment i München. Han ble forfremmet til løytnant i 1904 etter eksamen fra krigsskolen i München, hvorpå han kom på artilleriskole (1906–07) og det bayerske krigsakademi (1911–14), begge i München.

Under første verdenskrig var han først ordonnansoffiser og tjenestegjorde ved hovedkvarteret ved det 3. bayerske armékorps. I august 1915 ble han forfremmet til Hauptmann (kaptein) i generalstaben til den bayerske kronprins 6. infanteridivisjon. I løpet av 1917 tjenestegjorde han som generalstabsoffiser ved hovedkvarteret til 2. armé før han senere ble overført til 4. armé.

I 1919-20 gjorde Halder tjeneste i Reichswehr, krigsministeriets treningsseksjon. I 1921-22 var han instruktør i taktikk i Wehrkreis VII i München. Halder ble forfremmet til major i mars 1924, og i 1926 fungerte han som Oberquartiermeister for operasjoner for generalstaben i Wehrkreis VII i München. I februar 1929 ble han forfremmet til oberstløytnant, og fra oktober samme år og til slutten av 1931 gjorde han tjeneste ved treningsstaben i Reichswehr-ministeriet.

Etter å ha blitt forfremmet til oberst i desember 1931 gjorde Halder tjeneste som stabssjef i Wehrkreis Kdo VI, i Münster (Westfalen) til begynnelsen av 1934. I 1930-årene gikk det tyske militæret ut fra at Polen kanskje ville angripe det isolerte Østpreussen. På den bakgrunn gjennomgikk de planer for Østpreussens forsvar.

Som generalmajor fra oktober 1934 gjorde Halder tjeneste som kommandør for 7. Infanteridivision i München.

Halder var anerkjent som en dyktig stabsoffiser og planlegger, og i 1936 ble han forfremmet til generalløytnant og direktør for manøverstaben. Kort tid etter ble han direktør for treningsseksjonen ved hærens generalstab i Berlin mellom oktober 1937 og februar 1938. Han ledet viktige treningsmanøvrer, de største som var blitt avholdt siden gjeninnførelsen av verneplikten i 1935.

Den 1. februar 1938 ble Halder general i artilleriet. Her omkring arbeidet general Wilhelm Keitel med å reorganisere ledelsen av den tyske hær. Keitel hadde bedt Halder om å bli sjef for generalstaben for operasjoner, trening og forsyning, og rapportere til general Walter von Reichenau. Dette avslo Halder fordi han mente at han ikke kunne arbeide med Reichenau grunnet dårlig personkjemi. Ettersom Keitel anerkjente Halders overlegne evner som militær planlegger, fikk han general Walther von Brauchitsch utnevnt som øverstkommanderende for den tyske hær. Nå aksepterte Halder å bli sjef for generalstaben Oberkommando des Heeres OKH den 1. september 1938 og avløste general Ludwig Beck.

I august begynte Hitler å snakke om å innta Tsjekkoslovakia, men general Beck protesterte. Beck skrev også et notat som anbefalte generalene å nekte å adlyde Hitler hvis han beordret dem til å innta Tsjekkoslovakia. «Unormale tider krever handlinger utenfor det normale,» skrev han. Samlet motstand ville frelse dem alle fra «blodskyld». Hitler fikk greie på dette og forlangte Becks avgang. Beck overlot stillferdig kommandoen til Halder. «Nå avhenger alt av Dem,» sa han. Halder rådførte seg med andre som også ville bli kvitt Hitler, men de ville foreta et militærkupp straks, mens Halder først ville se bevis for at Hitler faktisk aktet å føre Tyskland inn i en ny verdenskrig. Uheldigvis var gruppen splittet i tre fraksjoner, der Halder og Beck ville ha Hitler arrestert og stilt for retten, mens en annen gruppe ville få ham undersøkt av psykiater og erklært sinnssyk, og en tredje ville få ham henrettet straks.^[10]

En uke etter sin forfremmelse fremla Halder en plan for Hitler om å invadere Tsjekkoslovakia med en knipetangmanøver utført av general Gerd von Rundstedt og general Wilhelm Ritter von Leeb; men Hitler besluttet at Reichenau i stedet skulle gjennomføre hovedangrepet mot Praha. Dette viste seg unødvendig, ettersom den britiske statsministeren Neville Chamberlain ved München-avtalen utleverte Sudeterlandet til Tyskland. Dermed mente Halder at muligheten for et militærkupp var tapt. Han skal ha lagt hodet på skrivebordet og brast i gråt.^[11] To dager senere, 1. oktober, gikk tyske tropper inn i Sudeterlandet.

Den 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen og derved startet andre verdenskrig. Den 10. september noterte Halder i sin dagbok at SS-lederen Reinhard Heydrich hadde fortalt ham at SS nå begynte sin kampanje for å rense Polen for jøder og alle intellektuelle. I dagboken noterte Halder sin tvil «om de av Himmler påtenkte tiltak».^[12] Det førte etter krigen til beskyldninger om at Halder må ha kjent til jødeutryddelsen langt tidligere enn han ville innrømme i forhør etter krigen, og at han hadde unnlot å protestere. Halder fortalte general Helmuth Groscurth at Hitler og Göring hadde til hensikt «å tilintetgjøre og utrydde det polske folk».^[13] I sin bok The Gathering Storm (1948) beskrev Winston Churchill konflikten mellom Hitler og de tyske generalene, delvis basert på Halders beretning om generalenes kupplaner.^[14]

Jevnlig utbrøt Halder til sine likesinnede: «Bringt doch endlich den Hund um!» (= «Bring dog endelig den hunden om!» dvs. «Kan ikke noen ta livet av den kjøteren!»).^[15] En måned etter overfallet på Polen, som ironisk nok Halder selv hadde utarbeidet planene for, ble det snakk om enda et kuppforsøk. I oktober 1939 var det fremdeles ingen krigshandlinger på vestfronten, og slik forble situasjonen til 10. mai 1940. Halders forgjenger Beck, Abwehr-sjefen Wilhelm Canaris og hans stabssjef, generalmajor Hans Oster som hadde røpet Hitlers planer om angrepet på Norge og Danmark,^[16] gikk da sammen med Halder om et nytt statskupp. Halder beordret planene fra 1938 hentet fra hovedkvarteret i Zossen hvor de i hemmelighet var lagret, og fikk dem oppdatert. Hans Oster overtok planleggingen. Men 5. november falt alt i fisk da general von Brauchitsch kom i voldsom krangel med Hitler fordi generalen motsatte seg et angrep på vestfronten. Hitler rev i vilt raseri Brauchitsch' manuskript i fillebiter og slengte det på gulvet. Brauchitsch kom målløs og skjelvende ut til Halder som ventet utenfor. Samme kveld ga Hitler ordre om et angrep i vest 12. november 1939; dette ble imidlertid utsatt 27 ganger. Brauchitsch fikk fortalt Halder at Hitler hadde sagt han ville «ødelegge ånden fra Zossen». Halder tolket dette som at Hitler hadde skaffet seg rede på kupplanene, og så for seg SS komme stormende inn for å likvidere generalstaben. I panikk fikk han alle planer skrinlagt og brent. I sin dagbok noterte han: «Hærens øverstkommanderende og jeg [hos Hitler]. Ånden fra Zossen. (Krisedag).»^[17]

I slutten av 1939 tilså Halder utviklingen av planene om invasjon av Frankrike, Nederland, Belgia og Balkan. I begynnelsen tvilte Halder på om Tyskland med hell kunne invadere Frankrike. General Erich von Mansteins dumdristige plan om å invadere Frankrike gjennom Ardennene ble imidlertid en suksess og førte til seier.

Halder skrev senere at hæren var blitt fordervet af utdelingen av «lukkede konvolutter med ekstraordinære belønninger», dvs. en månedlig bonus utbetalt fra Rikskanselliet til generaler som adlød Hitler. I virkeligheten tok Halder selv mot Rikskanselliets bestikkelser.^[18]

Siste gang Halder og Beck møttes, var en iskald vintermorgen i Berlin-bydelen Dahlem 16. januar 1940, et hemmelig treff der de vandret gjennom folketomme gater. Halder sa da det han gjentok til Canaris i februar 1940, at noe nytt kupp ikke var aktuelt, på grunn av Hitlers angivelig stigende popularitet hos det tyske folk og blant de militære.^[19] Men William L. Shirer som var bosatt i Berlin da, rapporterte om den tyske befolkningens motløshet, med streng rasjonering både av mat og brensel, forbud mot å bruke varmt vann annet enn på lørdager, og en elendighet denne første krigsvinteren tilsvarende den man først hadde opplevd i Kohlrübenwinter («kålrabivinteren»^[20]) helt mot slutten av første verdenskrig.^[21]

Den 19. juli 1940 ble Halder forfremmet til generaloberst. I august begynte han å arbeide på Operation Barbarossa, planen for en invasjon av Sovjetunionen. For å begrense hans muligheter til å kommandere styrker, valgte Hitler kort tid etter å innskrenke hans rolle til bare å utvikle slagplaner for Østfronten.

Sommeren 1942 fortalte Halder Hitler at Hitler undervurderte antallet sovjetiske enheter, mens Hitler stod fast på at Sovjetunionen stod foran et snarlig sammenbrudd. «Et ubeskrivelig hat bygger seg opp mot oss,» skrev general Ulrich von Hassell i sin dagbok i mars 1941, og konstaterte at han nærmest hadde oppgitt Halder og von Brauchitsch som han oppfattet som lite annet enn Hitlers lakeier.^[22] Da Halder også motsatte seg Hitlers plan om et angrep på Stalingrad, mente Hitler at Halder ikke lenger «maktet de psykiske krav hans stilling stilte», og sendte ham på pensjon i Führer Reserve den 24. september 1942. Da de tok farvel, sa Hitler at Halders nerver var utslitte, og at hans egne heller ikke var for gode, og derfor burde deres veier skilles. Han skal ha tilføyd at det nå var nødvendig å holde generalstaben «fanatisk i troen på idéen», og at han nå ville påtvinge både den og hæren sin vilje, mens de under Halders ledelse - etter hans mening - hadde klynget seg for mye til restene av sin uavhengighet og sine nedarvede prinsipper.^[23]

Attentatet mot Hitler 20. juli 1944 medførte at Halder alt den følgende dag ble arrestert av Gestapo. Hitler så på Halder som en rival, en mulig opprørsleder som kunne styrte ham, og Halder ble sendt til konsentrasjonsleiren Flossenbürg og siden til Dachau.

Den 31. januar 1945 ble Halder offisielt avskjediget fra hæren. Han og medlemmer av 20. juli-sammensvergelsen ble sammen med andre prominente fanger overført til en fangeleir i Sør-Tyrol, hvor amerikanske tropper overtok ham den 4. mai 1945,^[24] etter at SS-vaktene var flyktet. Halder tilbrakte så en tid som krigsfange i Italia.

I 1950-årene arbeidet Halder som krigshistorisk rådgiver ved den amerikanske hærs historiske avdeling. Han døde i 1972 i Aschau im Chiemgau i Bayern.

Halder utgav Hitler als Feldherr, 1949, og Kriegstagebuch i tre bind 1962-64. Den amerikanske historikeren William L. Shirer brukte krigsdagbøkene som en viktig kilde til standardverket The Rise and Fall of the Third Reich.

Den britiske forfatteren Hugh Trevor-Roper skrev: «Halder er en militær snobb som tror at ingen amatør noensinne kan forstå krigens mysterier.»^[25] Forfatteren Kenneth Macksey skrev: «Hurtig, snedig og vittig, han var en enestående dyktig spesialist i operative og treningsmessige forhold og sønn av en utmerket general. Han støttet Becks motstand mot Hitler, men da det kom til stykket var han ikke til noen riktig hjelp. Selv om han flørtet med dem som var mot Hitler, rettet han seg inn etter partilinjen da det ble utøvet det allerhøyeste press for å tilbakelevert Sudeterlandet og dets tyske innbyggere til Tyskland fra tsjekkerne.»^{[trenger referanse]}

Historikerne Ronald Smelser og Edward J. Davies II påviste at Halder etter 1945 spilte en nøkkelrolle i dannelsen av det falske bildet av den tysk-sovjetiske krig, der Wehrmacht ble fremstilt som uskyldig i Tysklands krigsforbrytelser.^[26] Sammen med von Brauchitsch, von Manstein og andre militære seniorer skrev han Generals' Memorandum i november 1945, til bruk under Nürnbergprosessene. Tittelen var egentlig Den tyske hær fra 1920 til 1945. Dokumentet søkte å fremstille Wehrmacht som apolitisk, en linje videreført av Hans Laternser som ledet forsvaret av de eldre Wehrmacht-lederne.^[27] Dokumentet ble skrevet på oppfordring av den amerikanske generalen William J. Donovan som anså Sovjetunionen som en trussel mot verdensfreden. Donovan var en av anklagerne i Nürnberg, men mest opptatt av at USA sikret seg Tyskland som en militær alliert mot Sovjetunionen.^[28]

• The Halder War Diary 1939-1942, redigert av Charles Burdick og Hans~Adolf Jacobsen (1988). Presidio Press. ISBN 0-89141-302-2

• (en) Franz Halder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Franz Halder @ ISLAND FARM SPECIAL CAMP: XI POWS HELD AT BRIDGEND Arkivert 17. juli 2011 hos Wayback Machine.