Fraktur (skrift)

Fraktur er en stilvariant av gotisk skrift, bokstaver i det latinske alfabetet formet med tunge stammer og brukne buer. Fraktur ble laget i Tyskland tidlig på 1500-tallet og brukt som trykkskrift i nord- og sentraleuropeiske områder, også Norge, fram til den gradvis, men raskt ble utkonkurrert av «latinske» antikvabokstaver på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, i Tyskland først på 1940-tallet.

Fraktur var en videreutviklet, mykere og åpnere variant av tekstur (textura quadrata), som boktrykkeren Johann Gutenberg også anvendte i sin 42-linjers bibel fra 1450. Den gitterpregede og sammentrykte, gotiske skriften hadde sitt opphav i bredpennkalligrafi fra 1300-tallet. Fraktur og andre gotiske skrifttyper vokste fram av en gradvis vertikal komprimering av den karolingiske minuskel, som til slutt også bar preg av det samme kantete og himmelstrebende som datidens arkitektur. Fraktur ble lenge ansett som tysk «nasjonalskrift» og forbindes fremdeles med tysk kultur og boktrykkertradisjon. Skrifttypen er i dag, som bokskrift, erstattet av antikva, grotesk og kursiv.

Frakturskriften er en kalligrafisk stil, og den var påvirket av den meget spenstige kalligrafiske batarde (fransk gotisk kursiv). Kalligrafen Leonard Wagner fra Augsburg var også opphavsmann til Maximillian I sin skrift i den kjente bønneboken fra 1514.

Ordet fraktur er avledet av det latinske frangere, «brekke» eller «knekke», i fortidsformen fractus, det vil si «brukket». Ordet fraktur er også fagbetegnelsen på beinbrudd i medisinsk sammenheng. Samlebetegnelsen gotisk skrift brukes ofte litt upresist om den særtyske formvarianten fraktur. Fraktur kan kalles German print eller blackletter på engelsk.

Etter at boktrykkerkunsten oppstod på midten av 1400-tallet, lagde de ulike trykkeriene sine egne trykkskrifter, og bokstavene ble formet som etterlikninger av skrevne eller trykte forbilder. Frakturstilen kom til i Nürnberg i Tyskland da Maximilian I, som var keiser i Det tysk-romerske riket fra 1493 til 1519, i 1514–1515 fikk trykket en bønnebok og tegnet og laget spesielle fonter til den. Frakturstilen var en svungen kombinasjon av to tidligere gotiske skriftformer, rund Schwabacher og kantete tekstur, det vil si Gutenbergs «munkeskrift». Fraktur ble snart mer populær enn de foregående skriftene, og det ble skåret og støpt en rekke varianter av den nye skriften, særlig under stilpåvirkning fra barokken. En type gotisk skriveskrift som baserte seg på frakturstilen i bøker, oppstod på 1500-tallet. Denne videreutviklet seg etterhvert til såkalt tysk skriveskrift eller kurrentskrift, i Danmark og Norge bare kalt gotisk håndskrift. Varianter av denne håndskriften dominerte skriveskriften i Norge fra 1600- til midten av 1800-tallet. Håndskrevne dokumenter og nedtegnelser fra denne tida kan derfor være vanskelig å lese i dag. Da det med ny skolelov blant annet ble innført obligatorisk skriveundervisning for barn i Norge på 1860-tallet, valgte lærere og myndigheter den såkalte engelske skrivestilen. Den var basert på små og store bokstaver fra latinsk antikva, og dermed ble det slutt på den tidligere gotiske håndskriften. Fraktur var vanlig i Tyskland, Østerrike, Sveits, Baltikum og Norden. Skrifttypen holdt seg noe lenger i Danmark og Norge enn i Sverige, der den gikk ut av offisiell bruk i 1876,[1] men gikk gradvis ut av bruk i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. I Norge forsvant den gotiske trykkskriften for alvor etter år 1900, særlig etter første verdenskrig da frakturskriften ble assosiert med tysk nasjonalisme og krigsnederlag. Fraktur ble fra da av bare brukt i enkelte religiøse bøker. Skrifttypen holdt seg imidlertid i visse frikirkelige miljøer helt inn på 1930-tallet. Nazistene i Tyskland anså gotiske bokstaver, særlig fraktur, som erketyske. De innførte stilen som offisiell, nasjonal skrift i 1934 i et forsøk på å styrke det nasjonale selvbildet etter nederlaget i første verdenskrig. Likevel dominerte den «latinske» antikvaskriften også der, og i januar 1941 fordømte Hitler overraskende gotisk skrift som «jødebokstaver» (Schwabacher Judenlettern) i et rundskriv.[2] Gotisk skrift ble da gradvis erstattet med antikva som «normalskrift». Endringen skulle gjelde skoleverk, presse, offentlige skilt og annet, med trykksaker sendt til utlandet som førsteprioritet. Begrunnelsen var angivelig at gotisk skrift var ødelagt av jøder som hadde infiltrert boktrykkerkunsten fra begynnelsen av. Hovedgrunnen var likevel å lette den skriftlige kommunikasjonen i de tyskokkuperte landene der folk syntes gotiske bokstaver var vanskelige å lese. Fraktur fikk forøvrig på nytt et lite oppsving i tyske områder etter krigen, men ble snart forlatt til fordel for mer «moderne» skrifttyper. Lang s, en formvariant av bokstaven «s» inne i ord og skrevet med tegnet ſ, er beholdt i fraktur og andre gotiske skrifter. Lang s gikk ut av bruk i antikvaskriftene etter at den britiske forleggeren John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s omkring år 1800. I tidlig fraktur ble det også benyttet en «rund r» som ser ut som en R uten den loddrette streken. Rund r ble brukt når den kom etter en bokstav som var rund på høyre side – se for eksempel ordene «glorioſe» og «Georgio» i Maximilians bønnebok.

• 
  Tittelbladet på den første trykte boka i Norge, almanakken Allmanach paa det aar efter Jesu Christi Fødsel 1644, trykt 1643 med slitte frakturbokstaver.
• 
  Det svenske «jødereglementet» fra 1782 viser tidstypisk blanding av ulike skriftsnitt. Svenske ord er gjengitt med fraktur, mens latinske fremmedord er satt med den sør- og vesteuropeiske antikvaskriften.
• 
  Fraktur var vanlig trykkskrift i norske bøker fra 1600-tallet og i visse skrifter helt til første verdenskrig. Bildet viser tittelbladet i Lauvduskar VI utgitt på Samlaget 1887.
• 
  Valginstruksjoner utstedt på norsk til norskamerikanske velgere i Minnesota i USA på 1920-tallet. Teksten er satt med alderdommelig, «tysk-skandinavisk» frakturskrift.

Frakturbokstaver brukes sjelden i dag. Som annen gotisk skrift brukes de bare som typografisk dekor og effektskrift i overskrifter på plakater og annet for å gi bestemte assosiasjoner, blant annet til gamle tider, gotiske romaner og ikke minst tysk kultur og historie, kanskje særlig nasjonalsosialismen. Varianter av fraktur er fortsatt såvidt i bruk i Østerrike, Bayern og andre deler av Tyskland, for eksempel på gateskilt, veggdekor, menyer og annet som skal signalere «tradisjon» og gammel, tysk bonde- og håndverkskultur.

På grunn av nazistenes bruk av frakturstilen på 1930-tallet, vil mange i Vesten forbinde skrifttypen med denne perioden og få negative assosiasjoner til tysk høyreekstremisme og «hvit rasisme». Denne stigmatiseringen har ført til at det i visse sammenhenger nærmest er tabu å bruke fraktur; skriften får dermed en «ladning» som kan utnyttes både av nynazister og andre, ikke-politiske subkulturer. Mens nynazismens bruk av skrifttypen viser historiske linjer til tysk nasjonalsosialisme, kan for eksempel goth-ungdommer og svartkledde heavy metall-fans' bruk av tung fraktur knytte an til en «gotisk estetikk» fra engelsk romantikk, men også markere en slags provokasjon mot det etablerte samfunnet generelt.^[3]

Norske aviser brukte stort sett gotisk skrift på 1800-tallet. Aftenposten, grunnlagt 1860, sløyfet fraktur i brødteksten påsken 1912, men har beholdt skrifttypen, med lang s, i avishodet og logoen. Det samme gjelder en rekke norske aviser som ble grunnlagt da, særlig politisk konservative. Også tradisjonsrike aviser i utlandet, for eksempel The New York Times, bruker gotiske bokstaver i avishodet.

Fraktur, særlig i form av den fete fonten Fette Fraktur, har også tidvis blitt brukt som dekorativt stilelement i hiphop-kulturen og liknende miljøer. Bruken har ingenting med nynazisme å gjøre, men har oppstått uavhengig av den erketyske tradisjonen. Den historiske forklaringen skal gå tilbake til 1500-tallet da den nye boktrykkerkunsten spredte seg fra tysk kulturområde videre til Nederland, deriblant De spanske Nederlandene (tilsvarer omtrent dagens Belgia). De tyske fontene skal derfra ha kommet til Spania og blitt ført videre til de nye koloniene i Sør-Amerika. Her ble fraktur blant annet brukt som trykkskrift i bibler. Denne tradisjonen ble også videreført til Mexico. I moderne tid skal særlig innsatte i fengsler i disse områdene, som altså var preget av en kristen kultur med bruk av fraktur, begynt med tatoveringer skrevet med denne kjente fonten. I noen miljøer har visse kriminelle høy status, og moten skal ha spredt seg til subkulturer blant unge hispanics i California og resten av USA, etniske grupper med røtter til Latin-Amerika.

• 
  Aftenposten, grunnlagt 1860, har beholdt fraktur, med lang s, i avishodet.
• 
  Frakturbokstaver som er lett å forveksle: lang s med f, k med t, x med r, y med h og v, B med V, R med N og E med G.
• 
  Fraktur er vanlig på nostalgiske gateskilt i tysk språkområde. Dette moderne skiltet i Peters-Straße i Freiberg i Sachsen har feilaktig fått «lang s» istedenfor «rund s» som tradisjonelt skal stå sist.
• 
  Fraktur og gotisk skrift forbindes ofte med tyske tradisjoner og det nazistiske Tyskland. Her er skriftsnittet tatt i bruk av nynazister som minnes Rudolf Hess i 2004.

Bokstaver i fraktur kan skrives ved hjelp av fonten \mathfrak i TeX, et fritt typografisk tekst- og layoutsystem som særlig brukes til å framstille komplekse matematiske formler:

${\displaystyle {\mathfrak {A}}~{\mathfrak {B}}~{\mathfrak {C}}~{\mathfrak {D}}~{\mathfrak {E}}~{\mathfrak {F}}~{\mathfrak {G}}~{\mathfrak {H}}~{\mathfrak {I}}~{\mathfrak {J}}~{\mathfrak {K}}~{\mathfrak {L}}~{\mathfrak {M}}~{\mathfrak {N}}~{\mathfrak {O}}~{\mathfrak {P}}~{\mathfrak {Q}}~{\mathfrak {R}}~{\mathfrak {S}}~{\mathfrak {T}}~{\mathfrak {U}}~{\mathfrak {V}}~{\mathfrak {W}}~{\mathfrak {X}}~{\mathfrak {Y}}~{\mathfrak {Z}}}$

${\displaystyle {\mathfrak {a}}~{\mathfrak {b}}~{\mathfrak {c}}~{\mathfrak {d}}~{\mathfrak {e}}~{\mathfrak {f}}~{\mathfrak {g}}~{\mathfrak {h}}~{\mathfrak {i}}~{\mathfrak {j}}~{\mathfrak {k}}~{\mathfrak {l}}~{\mathfrak {m}}~{\mathfrak {n}}~{\mathfrak {o}}~{\mathfrak {p}}~{\mathfrak {q}}~{\mathfrak {r}}~{\mathfrak {s}}~{\mathfrak {t}}~{\mathfrak {u}}~{\mathfrak {v}}~{\mathfrak {w}}~{\mathfrak {x}}~{\mathfrak {y}}~{\mathfrak {z}}}$

Bokstavene kan også gjengis ved hjelp av Unicode, et svært omfattende sett av ulike tegn og fonter som en industristandard som støttes av de fleste datamaskinene i dag:

𝔄 𝔅 ℭ 𝔇 𝔈 𝔉 𝔊 ℌ ℑ 𝔍 𝔎 𝔏 𝔐 𝔑 𝔒 𝔓 𝔔 ℜ 𝔖 𝔗 𝔘 𝔙 𝔚 𝔛 𝔜 ℨ

𝔞 𝔟 𝔠 𝔡 𝔢 𝔣 𝔤 𝔥 𝔦 𝔧 𝔨 𝔩 𝔪 𝔫 𝔬 𝔭 𝔮 𝔯 𝔰 𝔱 𝔲 𝔳 𝔴 𝔵 𝔶 𝔷

𝕬 𝕭 𝕮 𝕯 𝕰 𝕱 𝕲 𝕳 𝕴 𝕵 𝕶 𝕷 𝕸 𝕹 𝕺 𝕻 𝕼 𝕽 𝕾 𝕿 𝖀 𝖁 𝖂 𝖃 𝖄 𝖅

𝖆 𝖇 𝖈 𝖉 𝖊 𝖋 𝖌 𝖍 𝖎 𝖏 𝖐 𝖑 𝖒 𝖓 𝖔 𝖕 𝖖 𝖗 𝖘 𝖙 𝖚 𝖛 𝖜 𝖝 𝖞 𝖟

• Gotisk skrift
  • Tekstur
  • Schwabacher
  • Rotunda

• (en) Fraktur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Fraktur – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

• Oppslagsordet «Fraktur» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1915-1930 (på dansk)
• Oppslagsordet «Fraktur» i Nordisk familjebok i fra 1908 (på svensk)
• Europeiske fraktureksempler 1476-1558 (omfattende tyske sider om gamle skrifter, se nederst i menyen til venstre)
• Gratis frakturfonter i unikode
• Fraktur hos Store norske leksikon