Eufonium

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Eufonium er et musikkinstrument i messingblåserfamilien. Den er stemt i B eller C (sjelden) en oktav under trompeten. En eufonium har 3 eller 4 ventiler, og ser ut som en liten tuba eller et stort althorn. Navnet stammer fra eufonion (gresk), som betyr velklang. En person som spiller eufonium kalles en eufonist.

Eufonium har i likhet med tuba, flygelhorn og althorn konisk boring, slik at rørdiameteren øker hele veien. Motsetningen er trombone- og trompetfamilien som har sylindrisk boring (diameteren er konstant frem til klokkestykket). Dette gir instrumentet en klang som gjerne betegnes å ha en rundere, mykere, fyldigere eller varmere klang enn trombonen, selv om de opererer i samme register. De fleste eufoniumer har en kvartventil som kan brukes i stedet for samtrykk av 1.- og 3.-ventilen. Kvartventilen gir ved normal stemming en renere tonehøyde («pitch»), samt bedre klang på grunn av enklere luftsøylegeometri.

Eufonium er et svært vanlig instrument i musikkorps som messing- og janitsjarorkestre, og blir her ofte tilskrevet melodistemmer og soloer. I orkesterlitteraturen blir instrumentet sjelden brukt, og er derfor ikke et fast instrument i et symfoniorkester. Det blir dog benyttet av og til, for eksempel i Gustav Holsts Planetene og Ravels orkestrering av Modest Musorgskijs Bilder fra en utstilling. Et av de mest kjente tilfellene av bruk av eufonium i orkesterlitteraturen er Henry Woods Fantasia on British Sea Songs, som hvert år brukes i The Last Night of the Proms.

Det hersker en del forvirring rundt instrumentene eufonium og baryton, og navnene blir brukt en del om hverandre. Blant annet blir eufonium brukt om instrumenter med 4 ventiler, og baryton med 3. Dette er prinsipielt feil slik instrumentene er beskrevet over. Forvirringen skyldes i stor grad at man i Norge har hentet musikktradisjoner fra to forskjellige hold – Tysklands janitsjartradisjon og Englands brassbandtradisjon. I tradisjonell janitsjar hadde man barytonhorn (med ganske fri rolle, med mange soloer og motmelodier), og i tradisjonelle brassband har man flygelhorn, althorn, tenorhorn (tilhørende horngruppa) og eufonium (tilhørende tubagruppa). Siden de tyske barytonhornene har vært en mellomting mellom tenorhorn og eufonium, har man brukt navnet baryton på begge deler.

I dagens janitsjarkorps er eufonium, som er identisk med det britiske instrumentet, mer brukt enn baryton. Det anbefales derfor å bruke betegnelsen eufonium på de fleste instrumentene i denne instrumentgruppen, og barytonhorn og tenorhorn på de instrumentene som faktisk er barytonhorn og tenorhorn. Det man på norsk kaller tenorhorn heter på engelsk baritone. Tilsvarende blir althorn på engelsk kalt tenor horn. Baritone er stemt i B, althorn i Ess.

En moderne eufonium har tre topp-plasserte ventiler som spilles med høyre hånd. I tillegg er det en fjerde ventil plassert på skrå halvveis nede på høyre side av instrumentet. Denne ventilen spilles med venstre hånds langfinger. Noen barnemodeller av eufonium har bare de tre toppventilene; andre modeller har en fjerde toppmontert ventil som spilles med fjerde finger på høyre hånd. Også baryton har noen ganger en fjerde ventil montert. Klokkestykke kalles også sjallstykke. En moderne eufonium har et klokkestykke på cirka 30 centimeter. Noen modeller har cirka 28 centimeter.

Eufonium har et meget stort register – profesjonelle musikere bruker minst fire oktaver. Med bare tre ventiler opplever man store problemer med å intonere i det lavere leiet. Et fire-ventilers eufonium spiller kromatisk skala dypere enn en tre-ventilers.

Den fjerde ventilen er en kvartventil. Kvartventilen gjør det mulig å løse en del fingringsproblemer når man kan spille enkelte toner med alternative grep. På et moderne eufonium er kvartventilen koplet til et ekstra rør-system for å kompensere for urenheter på enkelte toner (kompensasjonssystem) og dette gjør det lettere å intonere.

At røret på instrumentet er konisk, resulterer i en mykere klang enn hos sylindrisk borete instrumenter. Det er vanskelig å beskrive den ekte, karakteristiske eufonium-klangen presist, men de fleste utøvere er enige i at en ideell klang er stor, mørk, fyldig, varm og myk. På den annen side finner vi ulike klangideal spredt geografisk. Mange foretrekker en hurtig, jevn vibrato og rund lyd; andre bruker mer åpen klang med saktere vibrato. Her er det også forskjell mellom «modeller» i for eksempel Amerika og Europa.

Fingersetting på eufonium er helt lik andre messinginstrumenter som trompet, kornett og tuba. Likevel opplever ofte nybegynnere spesielle problemer med tonekvalitet, intonasjon og register sammenlignet med nybegynnere på andre messinginstrumenter. I tillegg er det krevende å utvikle den store, varme klangen som er karakteristisk for eufonium.

Tidligere ble det i USA produsert dobbel-klokke-eufonium – et instrument med en ekstra ventil, med hvilken man kunne velge mellom to klokkestykker; en vanlig eufoniumklokke, og en med mer tromboneaktig klang. Dette instrumentet ble kun brukt tidlig på 1900-tallet.

• Steven Mead
• David Childs
• Tormod Flaten
• David Werden
• Bastien Baumet
• Robbert Vos
• Sverre Olsrud

• «DigitaltMuseum: Søk: 'eufonium'». 
• euphonium.net
• David Werden
• Adam Frey
• Euphoniums of The U.S. Marine Band
• David Childs
• Euphonium-bilder
• Euphonium-videoer^{[død lenke]}