Edgar Allan Poe

Edgar Allan Poe
Født		Edgar Allan Poe 19. jan. 1809[1][2][3][4] Boston (Massachusetts, USA)[5][6][7]
Død		7. okt. 1849[1][2][3][4] (40 år) Baltimore (Maryland, USA)[5][6][7]
Beskjeftigelse		Lyriker,[8][9] skribent,[8][10][9][11][12] essayist, litteraturkritiker,[8] romanforfatter, dramatiker, journalist,[8] science fiction-forfatter, krimforfatter, forfatter,[13] sangtekstforfatter, litteraturteoretiker,[9] redaktør
Embete		Redaktør
Utdannet ved		University of Virginia United States Military Academy
Ektefelle		Virginia Eliza Clemm Poe
Far		David Poe, Jr.
Mor		Eliza Poe
Søsken		William Henry Leonard Poe Rosalie Mackenzie Poe
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Westminster Hall and Burying Ground
Morsmål		Amerikansk-engelsk
Språk		Engelsk[14][15][16]
Pseudonym		Edgar A. Perry
Periode		Romantikken
Sjanger		Detektiv-krim, gotisk litteratur, mørk romantikk, poesi, fantastique
Debuterte		1827
Aktive år		1827–1849
Viktige verk		Den svarte katten, The Pit and the Pendulum, Mordene i Rue Morgue, The Oval Portrait, The Tell-Tale Heart, The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket, The Raven, The Purloined Letter, The Gold-Bug, The Fall of the House of Usher, William Wilson
IMDb		IMDb
Signatur
Edgar Allan Poe på Commons

Edgar Allan Poe (født Edgar Poe; 19. januar 1809, død 7. oktober 1849) var en amerikansk forfatter, poet, redaktør og litterær kritiker, betraktet som en del av den amerikanske romantiske bevegelse, og han er best kjent for sine fortellinger om det mystiske og makabre. Han var en av de første amerikanere som utviklet novellen, og er betraktet som oppfinner av krimsjangeren med en detektiv. Han er ytterligere kreditert for spede bidrag til den kommende sjangeren science fiction.^[17] Poe var den første velkjente amerikanske forfatteren som forsøkte å tjene til livsopphold gjennom sin skribentvirksomhet alene, noe som førte til et økonomisk vanskelig liv og karriere.^[18]

Han ble født som Edgar Poe i Boston i Massachusetts. Han ble foreldreløs da hans mor døde kort tid etter at hans far forlot familien. Poe ble tatt inn av John og Frances Allan, i Richmond, Virginia, men de adopterte ham aldri formelt. Han gikk på Universitetet i Virginia i ett semester, men sluttet grunnet mangel på penger. Etter å ha blitt innrullert i hæren og senere mislyktes i å bli aspirant ved offiserskolen ved West Point, skilte han lag med familien Allan. Hans utgivelser begynte ydmykt med en anonym samling med dikt, Tamerlane and Other Poems (1827), kreditert kun til «en fra Boston».

Poe endret fokus til prosa og tilbrakte de neste årene med å arbeide for en del litterære tidsskrifter og aviser, og han ble kjent for sin egen stil med litterær kritikk. Hans arbeid tvang ham til å flytte mellom flere byer, blant annet Baltimore, Philadelphia, og New York City. Han giftet seg med Virginia Clemm, en 13 år gammel kusine, i Baltimore i 1835. I januar 1845 utga Poe sitt dikt The Raven («Ravnen») som ble en øyeblikkelig suksess. Hans hustru døde av tuberkulose to år etter utgivelsen. Han begynte å planlegge sitt eget tidsskrift, The Penn (senere omdøpt til The Stylus), skjønt han døde selv før det ble realisert. Den 7. oktober 1849, 40 år gammel, døde Poe i Baltimore. Dødsårsaken er ukjent og har blitt ulikt tilskrevet alkohol, hjernebetennelse, kolera, narkotika, hjertefeil, rabies, selvmord, tuberkulose og andre årsaker.^[18]

Poe og hans verker påvirket litteraturen i USA og andre steder i verden, foruten også i særskilte områder som kosmologi og kryptografi. Poe og hans tekster har hatt innflytelse på populærkulturen generelt innenfor litteratur, musikk, film og fjernsyn. Et antall av hans bosteder har blitt omgjort til museer i dag. Mystery Writers of America (MWA), den amerikanske forfatterforeningen for kriminallitteratur, presenterer en årlig litteraturpris som er oppkalt etter ham.

Han ble født Edgar Poe i Boston, Massachusetts, den 19. februar 1809 som det andre barnet av de engelskfødte skuespillerne Elizabeth Arnold Hopkins Poe og David Poe, Jr. Han hadde en eldre bror, William Henry Leonard Poe, og en yngre søster, Rosalie Poe.^[19] Deres bestefar, David Poe, Sr., hadde utvandret fra grevskapet Cavan i Irland til Amerika en gang rundt 1750.^[20] Det er mulig at Edgar ble oppkalt etter en figur i William Shakespeares drama Kong Lear, et stykke som paret opptrådte med i 1809.^[21] Sommeren 1809 flyttet familien til New York for å fortsette som skuespillere. David Poe fikk fremdeles dårlig kritikk og forsøkte uten hell å true en del av kritikerne. Etter dette ble han latterliggjort i pressen, og etter seks uker i New York forlot han teateret og familien i 1810.^[19] Hans mor døde et år senere, 8. desember 1811, av tæring. Det var ikke mye hun etterlot til sine tre barn. Edgar arvet tre miniatyrportretter av sin mor og en akvarell av havet utenfor Boston – på baksiden stod det skrevet:

«Til min lille sønn Edgar, som burde elske Boston, hans fødested, for alltid, og hvor hans mor fant sine beste og mest sympatiske venner.»

Poe ble tatt inn i hjemmet til John Allan, en suksessfull skotsk handelsmann i Richmond, Virginia, som drev handel med rekke varer, blant annet tobakk, klær, hvete, gravsteiner og slaver.^[22] Familien Allan fungerte som fosterfamilie og ga ham navnet «Edgar Allan Poe», men de adopterte ham aldri formelt.^[23]

Familien Allan fikk Poe døpt i den amerikanske episkopale kirke i 1812. John Allan vekslet mellom å forkjæle og aggressivt disiplinere sin fostersønn.^[22] I 1815 seilte familien, inkludert Poe og Allans hustru Frances Valentine Allan, til Storbritannia. Poe ble innskrevet på en barneskole i Irvine, Skottland (fødestedet til John Allan), for en kort tid, før han sammen med familien flyttet til London i 1816. Der gikk han på en kostskole i Chelsea fram til sommeren 1817. Han ble deretter innrullert ved en skole i Stoke Newington, den gang en forstad som lå seks km nord for London.^[24]

Poe flyttet sammen med familien Allan tilbake til Richmond i USA i 1820. I 1824 fungerte Poe som løytnant i ungdommens æresgarde i Richmond da byen feiret besøket til marquis de La Fayette, en fransk general som hadde deltatt på amerikansk side i frigjøringskrigen mot britene.^[25] I mars 1825 døde John Allans onkel^[26] og forretningspartner, William Galt, etter sigende en av de rikeste i Richmond, og han etterlot Allan mange mål med eiendommer. Arven ble beregnet til 750 000 dollar. Sommeren 1825 feiret Allan sin store rikdom ved å kjøpe et stort mursteinshus i to etasjer ved navn «Moldavia».^[27]

Poe kan ha blitt forlovet til Sarah Elmira Royster før han registrerte seg ved det da et år gamle Universitetet i Virginia i februar 1826 for å studere gamle og moderne språk.^[28][29] Det nyåpnede universitet var blitt etablert på sin grunnlegger Thomas Jeffersons idealer med strenge regler mot gambling, hester, våpen, tobakk og alkohol, regler som vanligvis ble ignorert. Jefferson hadde innført et system med selvstyre for studentene med husregler der de selv rapporterte regelbrudd til fakultetet. Systemet fungerte dårlig, og det var stort frafall av studenter.^[30] I løpet av sin tid der mistet Poe kontakten med Royster, og han fikk også et vanskelig forhold til sin fosterfamilie på grunn av spillegjelden. Poe hevdet at Allan ikke hadde gitt ham nok penger til semesteravgift, kjøp av lærebøker og utstyr til hybelen. Allan sendte mer penger, men likevel økte Poes gjeld.^[31] Poe forlot universitetet etter kun ett år og følte seg ikke lenger velkommen i Richmond, særlig ikke etter at hans kjæreste Sarah Royster hadde giftet seg med en Alexander Shelton. Han reiste til Boston i april 1827, hvor han levde av en rekke jobber som kontorist og avisskribent.^[32] På et tidspunkt begynte han å bruke pseudonymet «Henri Le Rennet».^[33]

I 1827 flyttet Edgar ut fra Allan-familiens hjem som et resultat av konflikten og lette etter et annet sted å bo, men han følte også at John Allan hadde villedet ham og støtt ham bort fra familien. Dette resulterte i at Edgar sendte ham en del fiendtlige brev. Etter hvert innså Edgar at han ville trenge sin fars hjelp for å etablere seg, og han sendte høfligere brev hvor han ba om økonomisk hjelp, noe han også fikk. Selv levde han et meget utsvevende liv, mer eller mindre på gaten. Han drakk også en god del, og ble etter hvert alkoholiker. Til tider brukte han sin brors navn for å lure sine kreditorer. Han brukte også aliaset «Henri Le Rennet».

Etter sin mors råd bosatte han seg i Boston. På usikkert vis klarte han å skrape sammen nok penger til å bo i byen. Han arbeidet i en liten avis. Han hadde da en del manuskripter som han kalte Tamerlane and other poems, skrevet i årene 1821-22 da han var tolv-tretten år gammel.

I juni 1827, da diktet «Tamerlane» ble utgitt, hadde Edgar akkurat gått inn i hæren som han forlot to år senere, med anbefalingsbrev fra tre offiserer om at Edgar var en bra mann og godt utdannet. Etter dette flyttet Edgar til sin fars hjemby Baltimore. Han fortsatte å jobbe med diktene sine, det ene ble trykket i American Monthly som et eksempel på «sykelig rim». Til hans store glede ble det kort tid etter gjenutgitt av forlaget The Yankee and Boston Liberary Gazette. Forleggeren kalte diktet for «vås, men at det var utsøkt vås». Han mente også at Edgar hadde en karriere som poet foran seg. Senere samme år utga forlaget Hatch and Dunning i Baltimore dette diktet, sammen med noen av hans andre. Samlingen fikk navnet Al Aaraaf, Tamerlane and minor poems. Han kalte seg nå Edgar A. Poe.

En gang utpå vårparten i 1830 ble Poe elev ved militærakademiet West Point. Her ble elevene rådet til å fordype seg i noen få emner i stedet for å skaffe seg overfladisk kunnskap om ulike felt. Edgar valgte to fag: fransk og matematikk. I oktober ble han rangert som en av de beste i fransk, og i november også i matematikk. Ved eksamen i januar utmerket han seg igjen da han kom på 17.-plass i matematikk og ble den tredje beste i fransk. Etter disse eksamene skrumpet klassen på West Point inn fra 130 til 87. Bare 24 av disse fullførte skolen. Klassekameratene til Edgar så på ham som interessant og underholdende. Han ga inntrykk av å være en eventyrer og en som overdrev sterkt. Han moret sine medelever med ville påfunn.

Poe gjorde det meget godt ved West Point, men da nyheten om at John Allan hadde giftet seg med den tyve år yngre Louisa Gabriella Patterson, ble han sterkt opprørt, og fryktet at han ville bli slettet fra sin fars testamente. Edgar skrev et vennlig brev til ham hvor han spurte etter bøkene sine og en del penger. Hans frykt var velbegrunnet, for mot slutten av året sendte John Allan ham et brev som han beskrev som sitt aller siste. Her slo han fast at han ikke ønsket mer kontakt med Edgar. 3. januar sendte Edgar et sarkastisk svarbrev. Her anklaget han John Allan for ikke å holde løftene sine, og han la også skylden for sin gjeld på ham, ettersom han ikke hadde sørget godt nok for ham. Edgar ga også uttrykk for at Allan hadde fratatt ham muligheten til et bedre liv hos sin farfar.

Edgar ville vekk fra West Point, men til dette trengte han Allans skriftlige tillatelse. I september sto han oppført som en av de elevene som hadde begått flest lovbrudd. Karakterene dalte raskt, og i løpet av kort tid havnet han på 74.-plass av 86 elever. Den 28. januar 1831 ble en krigsrett satt ved akademiet. Edgar sto tiltalt med to anklagspunkter og med ytterligere underpunkter. Retten fant ham skyldig på alle punkter, og han ble utvist. Edgar forlot West Point den 19. januar og satte kurs for New York, men der ble han ikke lenge. Han tjente noen penger på kort tid før han så satte kurs for Baltimore, der han slo seg ned hos sin fars familie.

En gang i april 1831 ga Edgar ut sin diktsamling, som han hadde fått finansiert gjennom vennene. Samlingen var på 124 sider. Den var trykket på billig papir og hadde tittelen Poems by Edgar A. Poe... Second Edition, tilegnet The U.S. Corps of cadets. Flere av diktene fra 1829-utgaven var med i boken, blant annet reviderte versjoner av «Tamerlane» og «Al Aaaraf». Seks av diktene fra den forrige utgaven var fjernet og seks nye tilføyd, blant annet «To Helen» og «The Doomed City». Samlingen fikk ikke mye oppmerksomhet, skjønt anmeldere beskrev den som lovende, men bisarr og obskur. Hans venner var enda mindre fornøyd, fordi de hadde forventet seg mer av de satiriske versene han hadde skrevet mens han gikk på West Point.

Poes nye dikt demonstrerte hans forkjærlighet for å blande fortid og nåtid, drøm og virkelighet, myte og vitenskap. I mange senere dikt opptrer også døden og etterlivet, som i «Evening Star», «Israfel» og «The Valley of Nis». Men i alle Poes dikt er skillet klart mellom liv og død.

I de tidligste årene i Baltimore forelsket han seg i den 17 år gamle Mary Starr. Poe skal ha fridd til henne, men Marys bror satte seg imot det fordi Poe ikke kunne forsørge seg selv og langt mindre en ektefelle. Poe var angivelig svært sjalu, og de to kranglet ofte. En kveld skal Poe ha kommet hjem til Starr-familien i beruset tilstand (alkoholismen hans begynte rundt denne perioden). Etter denne episoden fikk ikke han lenger lov til å møte Mary.

En gang på vårparten 1831 utlyste avisen Saturday Courier en konkurranse med 100 dollar i førstepremie for «den beste amerikanske fortelling». Poe vant ikke, men dommerne likte arbeidet hans. Den 14. januar 1832 utga han sin første uomtvistelige fortelling, «Metzengerstein».^[34] Dette var en drømmeaktig, overnaturlig fortelling med sterke selvbiografiske overtoner. Historien handlet om en 15 år gammel gutt ved navn Baron Fredrick Metzerstein som i likhet med forfatteren blir foreldreløs i ung alder.

Senere i det samme året utga Poe fire humoristiske fortellinger: «Duke de L'Omelette», «A tale of Jerusalem», «A Decided Loss» og «The Bargain Lost». På tross av sitt humoristiske preg handlet alle om å overleve døden.

På vårparten 1833 hadde Poe bestemt seg for å samle arbeidet i en bok med tittelen «Eleven Tales of the Arabesque» (Elleve arabeske fortellinger). Han sendte også seks av sine fortellinger til en konkurranse i en avis i Baltimore, The Saturday Visitor. Premien var 50 dollar for beste fortelling og 25 doller for beste dikt. I den sistnevte hadde han også med et dikt kalt «The Coliseum». Manuskriptet han sendte til konkurransen het «The tales of the Folio Club», og juryen nølte ikke med å utrope ham som vinneren. Fortellingen han vant med var «MS. Found in a Bottle», og den ble trykket 19. oktober 1833. Uken etter kom diktet på trykk.

I disse årene hadde Poe liten kontakt med John Allan. Han skrev til Allan om hvor tåpelig og utakknemlig han hadde vært for all den hjelpen han hadde fått av Allan og poengerte også i at han trengte penger til å dekke gjeld. Poes tante Maria Clemm skrev også til Allan og bad ham gi Poe penger. Til slutt ga Allan etter og sendte penger. Etter dette hadde ikke Poe kontakt med Allan på 15 måneder. Pengeproblemer hadde han fortsatt. Mot slutten av 1833 flyttet han for å bo hos sin tante og kusine. Han skrev også et nytt brev til Allan hvor han tryglet om mer penger. Allan var veldig lei av Poes oppførsel og nektet å hjelpe ham.

I løpet av den rekordvarme sommeren 1833 ble John Allan meget syk og døde 27. mars i sin lenestol. Testamentet hans var problematisk og ikke juridisk bindende. Hans eiendom gikk til hans kone og barna fra deres ekteskap. Edgar Allan Poe ble ikke nevnt, til tross for at John Allan var god for over 300 000 dollar.

Tidlig i 1835 trengte Thomas Willis White en redaktør til sitt magasin The Southern Liberary Messenger. På denne tiden hadde han kommet i kontakt med Poe som ga White gode råd og ble ansatt. White begynte også å trykke Poes fortellinger og bokanmeldelser i bladet. De pengene Edgar tjente på dette kom godt med. Han levde i fattigdom og sult, men forsøkte likevel å holde fasaden. På tross av de slitte klærne prøve han å fremstå som respektabel til enhver tid. Ikke lang tid etterpå ble Poe ansatt på heltid og kunne gifte seg med sin kusine Virginia som bare var 13 år.

Da Poes farmor døde, mistet familien en årlig pensjon på 240 dollar som general David Poes enke hadde fått tildelt på livstid. I august samme år dro Poe til Richmond, hvor White ga ham 60 dollar i månedslønn. To uker senere sendte tanten et brev, hvor hun klaget over å leve i fattigdom. Hun skrev også at Neilson Poe tilbød seg å la Virginia og tanten bo hos seg.

Poe ble såret og redd for å miste Virginia. Han svarte med å skrive hvor opprørt han var. Han ga uttrykk for sin kjærlighet til Virginia, og at han ville bli forferdelig såret og ta sitt liv hvis de bestemte seg for å forlate ham. Den 22. september tok han og Virginia ut vielseslisens før de giftet seg. Den 3. oktober flyttet Virginia og Poes tante til ham i Richmond. De bodde på et lokalt pensjonat for 9 dollar i uken.

Poe utførte alle oppgavene sine i The Messenger. Han ga White råd om artikler, redigerte innsendt materiale, leste korrektur, tok seg av trykkingen og skrev på sine egne ting. Blant hans egne fortellinger var «Berenice» og «Morella». Mandag den 16. mai 1836 ble Poe og Virginia gift. Virginia var da 14 år, men oppga at hun var 15.

Våren 1838 flyttet Poe, Virginia og tanten til Philadelphia. Han hadde i slutten av januar sluttet i The Messenger og var nå på leting etter en ny jobb, men hadde problemer med å finne noe. Han fikk også utgitt sin eneste roman, The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket, på forlaget Harper & Brothers. Den fikk noen gode anmeldelser og kastet av seg litt penger.

Poe klarte etter hvert få jobb hos William Evans Burton som drev et magasin ved navn Burton's Gentlemen's Magazine. Poes tid ved Burton's var en av de travleste periodene i livet hans. Han skrev over 80 bokanmeldelser og mange artikler. Til tross for dette klarte han likevel å skrive en av sine mest kjente historier, The Fall of The House of Usher.

Poe hadde i årevis forsøkt å få utgitt en bok med tittelen Tales of The Folio Club, men til slutt forkastet han ideen og utga i stedet en samling kalt Tales of The Grotesque and Arabesque. Den ble utgitt i desember 1839 i to bind med totalt rundt 500 sider og bestod av over 25 fortellinger.

Etter et år ved Burton's forlot Poe magasinet i juni 1840. På tross av suksessen hadde han funnet det vanskelig å få endene til å møtes da han fortsatt ikke tjente stort. Han hadde heller ikke mye respekt for bladet, siden Burton utlyste skrivekonkurranser med høye premier som han ikke hadde til hensikt å betale. Edgar hadde planer om et eget tidsskrift som han ønsket å kalle «The Penn Magazine». Dette viste seg å bli mye vanskeligere enn det han trodde. I desember ble han dessuten syk og sengeliggende en hel måned.

Tidlig i 1841 ble Burtons magasin kjøpt av utgiveren George Rex Graham. Poe ble tilbudt jobb av Graham, og selv om Edgar ikke var begeistret for det Graham utga, tok han likevel jobben siden lønnen var god nok. Han ble ansatt som redaktør, men utførte ikke mye redaksjonelt arbeid. Som regel leste han korrektur, skrev anmeldelser og for noen dollar ekstra også fortellinger til magasinet. På denne tiden var han mer kjent som redaktør og kritiker enn for sine dikt og historier. Edgar utga på denne tiden også rundt en historie i måneden, blant annet «Never Bet The Devil Your Head» og «The Island of the Fay», hvor han igjen tok opp temaet om livet etter døden.

I aprilutgaven av Grahams magasin kom Poes kriminalnovelle, The Murders in the Rue Morgue, som han fikk stor anerkjennelse for. Den har påvirket kriminallitteraturen i all ettertid, eksempelvis «det låste roms mysterium», som aldri hadde vært brukt i en historie før, men etter Poe har store krimforfattere som blant annet John Dickson Carr og G. K. Chesterton benyttet seg av denne form for litterær gåte.

Mens Poe jobbet ved Grahams magasin hadde det en stor opplagsoppgang, fra 5 500 eksemplarer til 40 000. Poe fikk også et godt rykte som kritiker, som en mester i gotiske- og skrekkfortellinger, og som en litterær altmuligmann som skrev i alle sjangere. På tross av sin suksess sluttet han i løpet av året fordi han fremmdeles drømte om å utgi sitt eget magasin og fordi en venn av ham som het Frederick W. Thomas, mente at han burde gå inn i politikken. Sammen prøvde Poe og Thomas å skaffe ham en jobb som sekretær innenfor regjeringen, men uten hell.

Virginia hadde allerede i 1841 følt seg dårlig, men til tross for dette hadde Poe oppmuntret henne til å fortsette som sanger. En kveld i januar 1842 viste hun de første tegn til tuberkulose mens hun spilte piano og sang. Poe beskrev det som om en blodåre brast i halsen på henne, og han var sterkt preget av hennes sykdom. Ekteskapet deres betydde mye for ham. Det bidro til at han drakk mindre og ble mindre isolert. I løpet av Virginias sykdom skrev han de to historiene Life in Death og The Mask of The Red Death. Hustruens sykdom varierte mye fra dag til dag, noe som førte at de flyttet flere ganger, men sykdommen fikk ham til å drikke igjen. Han klarte heller ikke å skaffe seg en ny jobb siden han nesten aldri møtte opp til intervju. I slutten av 1842 prøvde Poe å rette opp igjen ryktet sitt ved å utgi selvbiografiske tekster. Han prøvde også å bli populær i Europa, spesielt i England, ved å skrive om en del av Charles Dickens' bøker. Poe møtte også Dickens personlig og ba om hjelp til å finne seg en forlegger i England, men ingenting kom ut av dette.

Poe prøvde så å skaffe penger ved å gjenutgi noen av diktene i omarbeidet form. Han skrev også en del nye historier. I løpet av desember 1842 og januar 1843 kom blant annet The Pit and The Pendulum som handler om en mann som blir torturert av den spanske inkvisisjonen, The Tell-Tale Heart om en mann som tar livet av verten sin, men dennes hjerte fortsetter å «slå inne i hodet hans» og tvinger ham til slutt til å tilstå mordet, samt The Mystery of Marie Rôget som er den andre fortellingen om Dupin, hvor han forsøker å løse mysteriet om mordet på en ung pike, basert på drapet på Mary Rogers som hadde skaket opp New York.^[35] Både James Fenimore Cooper og Washington Irving var sjarmert av den pene ekspeditrisen, og Poe åpner sin novelle med en omtale av henne. Det kom siden frem at pikens død kanskje skyldtes en mislykket abort, og Poe hinter til noe slikt som årsak til Marie Rôgets død, men uten bruk av ordet «abort».^[36]

Poe ga også ut novellen The Black Cat om en alkoholisert mann som flere ganger tar livet av en svart katt, men katten vender alltid tilbake inntil mannen ved et uhell kløyver hodet til sin kone og murer liket inn i kjellerveggen sammen med katten. Kattens hyl avslører dermed gjemmestedet for politiet. I 1843 gjorde Poe et mislykket forsøk på å gjenutgi Tales of mystery and Imagination under tittelen The Prose Romances of Edgar A.Poe. Virginia ble gradvis sykere, og han forsøkte å roe seg ned med opium.

Etter en del nedturer tidlig på 1840-tallet så det endelig ut til at lykken skulle snu. En rekke journalister i New York hadde nettopp startet et nytt ukeblad, The Broadway Journal, hvor Poe ble redaktør. Imidlertid vakte det uvennskap at han offentlig anklaget Henry Wadsworth Longfellow for plagiat, selv om Longfellow aldri tok til motmæle. I januar 1845 ble Poes dikt The Raven trykket anonymt i The Evening Mirror og bare en måned etterpå også i American Whig Review. The Raven ble en stor sensasjon, og den 8. februar 1845 ble det igjen trykket i The Evening Mirror, men denne gang med Poe navngitt som forfatteren. Takket være dette ble han nå til en viss grad berømt.

Han fortsatte sitt arbeid i Broadway Journal, hvor han skrev teateranmeldelser og trykket en del av sine tidligere verker som nå hadde fått en mye bredere leserkrets.

I 1846 gikk Broadway Journal inn. Han fikk dog endelig utgitt en «skikkelig» utgave av The Tales of Mystery and Imagination. Han fikk også utgitt The Raven and other Poems, og begge bøkene oppnådde en viss suksess. Til tross for dette tvang ekteparet Poes økonomi dem til å flytte på landet til en hytte de hadde kjøpt i Fordham. Poes helse var dårlig. Han klarte verken å skrive eller finne seg jobb. Ved hjelp av Virginias mor hadde de så vidt til maten. Da kulden satte inn i slutten av januar 1846, og det ble slutt på besøk på venner og beundrere, stod det dårlig til. Den 30. januar 1847 døde Virginia. Hun ble begravet i Fordham, men er senere blitt flyttet til Baltimore, hvor hun nå ligger ved siden av Poe.

Etter Virginias død fortsatte fru Clemm å pleie Poe som etterhvert kom seg og begynte å vise seg offentlig igjen. Han fikk også utgitt nye dikt og ga forelesinger. Under en forelesning i Providence møtte han Sarah Helen Whitman som han senere fridde til. Hun gikk med på å gifte seg med han hvis han sluttet å drikke, men Poe var utslitt både fysisk og psykisk og maktet ikke dette. I stedet prøvde han å begå selvmord med en overdose under et besøk i Boston i november 1848, men overdosen utløste en brekkreaksjon, og han overlevde. Etter flere nedturer dro han til Baltimore.

Poe hadde stor interesse for naturvitenskap, spesielt astronomi, der han fordypet seg i Laplaces hypotese om at solsystemet utviklet seg fra en urtåke av støv og gass. Poe holdt denne hypotesen for «altfor vakker til ikke i det vesentlige å inneholde sannheten», noe som inspirerte ham til å skrive essayet Eureka: A Prose Poem. Her mente han å løse Olbers' paradoks med at avstanden til himmelens bakgrunn er «så enorm at ingen stråle derfra hittil har kunnet nå oss», hvilket er korrekt ettersom universet er så ungt at lyset fra de fjerneste stjernene fremdeles er underveis mot oss, men ikke har rukket frem. Eureka fikk blandede anmeldelser, mange anså den som rent tøv. Selv var Poe overbevist om at hans oppdagelse var riktig og ikke minst viktig. Forleggeren George Putnam mintes at Poe «skalv av opphisselse» og hevdet at hans bok «straks ville få en slik allmenn og enorm interesse at forleggeren muligvis måtte legge bort sine andre foretagender og gjøre denne boken til sitt livs forretning». Poe mente at et startopplag på 50.000 eksemplarer kanskje ville være nok, men Putnam nøyde seg med å trykke 500. Et halvt år senere døde Poe.^[37]

Den 3. oktober 1849 ble Poe funnet på gaten i Baltimore «i stor nød og...med behov for øyeblikkelig hjelp», ifølge mannen som fant ham, Joseph W. Walker. Poe bad ham tilkalle en venn av seg, J.E. Snodgrass som fikk Poe innlagt på Washington College Hospital, der legen John Moran nøye fulgte hans tilstand, men like fullt døde Poe etter fire dager,^[38] søndag 7. oktober 1849. Om natten skal han gjentatte ganger ha ropt på en «Reynolds» man aldri fant ut hvem var. Det forblir også et mysterium hvor han hadde vært de fem siste dagene før han ble funnet, eller hvorfor han ikke hadde på seg sine egne klær da han ble funnet. Hans nærmeste antok at han hadde drukket seg i hjel, men analyser av Poes hår fra etter hans død viste lave blyverdier, noe som tyder på at han overholdt sitt edruskapsløfte. Dødsårsaken ble oppgitt å være phrenitis,^[39] dvs. sinnsforvirring forårsaket av feber eller hodeskader.^[40]

• «A Dream» (1827)
• «A Dream Within a Dream» (1827)
• «Dreams» (1827)
• «Tamerlane» (1827)
• «Al Aaraaf» (1829)
• «The Lake» (1827)
• «Sonnet-To Science» (1829)
• «Alone» (1830)
• «To Helen» (1831)
• «Israfel» (1831)
• «The City in the Sea» (1831)
• «The Sleeper» (1831)
• «The Valley of Unrest» (1831)
• «The Conqueror Worm» (1837)
• «Silence» (1840)
• «Lenore» (1843)
• «Dream-land» (1844)
• «The Raven» (1845)
• «Ulalume» (1847)
• «Eureka» (1848)
• «Annabel Lee» (1849)
• «The Bells» (1849)

• «MS. Found in a Bottle» (1833)
• «Berenicë» (1835)
• «Morella» (1835)
• «Ligeia» (1838)
• «The Man that was Used Up» (1839)
• «William Wilson» (1839)
• «The Devil in the Belfry» (1839)
• «The Fall of the House of Usher», norsk tittel: «Huset Ushers fall» (1839)^[41]
• «The Man of the Crowd», norsk tittel: «Mannen fra mengden» (1839)
• «A Descent into the Maelstrom» (1841)
• «Eleonora» (1841)
• «The Masque of the Red Death» (1842)
• «The Oval Portrait» (1842)
• «The Pit and the Pendulum» (1842)
• «The Gold-Bug» (1843)
• «The Black Cat», norsk tittel: «Den svarte katten» (1843)
• «The Tell-Tale Heart», norsk tittel: «Sladrehjertet» (1843)
• «The Oblong Box» (1844)
• «The Premature Burial», norsk tittel: «Forhaster bisattelse» (1844)
• «The Spectacles» (1844)
• «The Balloon-Hoax» (1844)
• «A Tale of the Ragged Mountain» (1844)
• «The System of Doctor Tarr and Professor Fether» (1845)
• «The Imp of the Perverse», norsk tittel: «Det perverses demon» (1845)
• «The Facts in the Case of M. Valdemar», norsk tittel: «Fakta i saken M. Valdemar» (1845)
• «The Cask of Amontillado» (1846)
• «The Domain of Arnheim» (1847)
• «Hop-Frog» (1849)
• «The Light-House» (ikke fullført, publisert posthumt i 1909 og 1942)

• «The Murders in the Rue Morgue», norsk tittel: «Mordene i Rue Morgue» (1841)
• «The Mystery of Marie Roget» (1843)
• «The Purloined Letter» (1844)

• The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket (1838)

• «The Philosophy of Composition» (1846)
• «Von Kempelen and his Discovery» (1849)

• Politian (fragment, 1835)

I 1976 ga The Alan Parsons Project ut sitt første musikkalbum, Tales of Mystery and Imagination, et konseptalbum som tar utgangspunkt i Edgar Allan Poes makabre historier.

I 2012 ga Tangerine Dream ut sitt tjueniende album, Edgar Allan Poe's the Island of the Fay.

I 2017 har den franske sanger Nolwenn Leroy satt musikk til Poes dikt A Dream og The Lake, utgitt på albumet hennes Gemme.

• Raymond Foye: The unknown Poe: an anthology of fugitive writings by Edgar Allan Poe
• Eric W. Carlson: A companion to Poes studies
• John Ward Ostrom (red.): The letters of Edgar Allan Poe

• (en) Edgar Allan Poe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Edgar Allan Poe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Edgar Allan Poe på Internet Movie Database
• (sv) Edgar Allan Poe i Svensk Filmdatabas
• (da) Edgar Allan Poe på Scope
• (fr) Edgar Allan Poe på Allociné
• (en) Edgar Allan Poe på AllMovie
• (en) Edgar Allan Poe hos Turner Classic Movies
• (en) Edgar Allan Poe hos TV Guide
• (en) Edgar Allan Poe hos The Movie Database
• (en) Edgar Allan Poe hos Internet Broadway Database
• (en) Edgar Allan Poe på Apple Music
• (en) Edgar Allan Poe på Discogs
• (en) Edgar Allan Poe på MusicBrainz
• (en) Edgar Allan Poe på Spotify
• (en) Edgar Allan Poe på AllMusic
• (en) Edgar Allan Poe på Facebook
• (en) Edgar Allan Poe hos American National Biography
• (en) Edgar Allan Poe National Historic Site
• (en) Edgar Allan Poe Society in Baltimore
• (en) Poe Museum in Richmond, Virginia

(en) Wikiquote: Edgar Allan Poe – sitater