Differansekontrakt

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. (2020-12)

Blindveiside: Denne artikkelen er en blindveiside. For å knytte den til en sammenheng og gjøre det mulig å manøvrere enkelt gjennom Wikipedia trenger den lenker til aktuelle artikler. (Liste over blindveisider).

Innen finans er en differansekontrakt, også kalt CFD (engelsk: contract for difference), en kontrakt mellom to parter, typisk beskrevet som «kjøper» og «selger», hvor disse to blir enige om å utveksle differansen i prisen på et underliggende instrument fra da kontrakten blir inngått til den avsluttes. Selger vil være en handelsplattform på nett, mens kjøper vil være en privatperson. Differansekontrakter er derfor finansielle derivater som gir traderen fordelen av å kunne profittere på priser som både beveger seg opp og ned i finansmarkedene, alt etter hvilken posisjon som inngås. Tror man at et instrument beveger seg opp i kurs, må man inngå en longposisjon/kjøpsposisjon for å kunne profitere, mens man må inngå en shortposisjon/selgposisjon hvis man tror det motsatte.

Et underliggende instrument kan være en indeks, en råvare, en aksje eller valuta med mer. At det er underliggende betyr at instrumentet bare fungerer som en referanseverdi, og at man derfor ikke eier det man trader i. Normalt sett foregår slike handler over en kort tidsperiode, og gjerne ikke lenger enn en dag. Risikoen er høy på grunn av mulighetene for giring, hvor man eksponerer seg mot markedet med en verdi på hver handel som er større enn det innskuddet man faktisk har gjort. Dette betyr at man kan tape mer enn det man har skutt inn i handelen, men også at man kan profittere langt mer. Handel med CFD innebærer også at du påtar deg motpartsrisiko fra utsteder. I tillegg kommer likviditetsrisiko.^[1]

De gjør det mulig for kunder å handle fritt uten å eie den underliggende eiendelen eller skaffe seg rettigheter eller plikter i forhold til den underliggende eiendelen. En fordel med å handle CFD-er er fleksibiliteten til å handle mot prisbevegelsene uten å faktisk kjøpe eller selge det fysiske instrumentet.^[2]

Det finnes også differansekontrakter som fungerer som statsstøtte, der staten garanterer en fast pris på en vare så investor vil finansiere produksjon av denne varen.^[3]

Differansekontrakter, eller CFD-er, handles mellom individuelle tradere og CFD-tilbydere. Det er ingen standardkontrakter for slik handel og hver CFD-tilbyder kan definere sine egne regler, men som oftest har de forskjellige tilbyderne en rekke ting til felles på grunn av konkurransesituasjonen.

Differansekontrakten starter med at man åpner en handel på et spesifikt instrument hos CFD-tilbyderen. Dette betyr at man har en posisjon i instrumentet, og at man dermed er prisgitt den faktiske kursutviklingen på instrumentet selv om man ikke eier det. Det er ingen tidsfrist på en slik handel, og når posisjonen avsluttes, vil differansen mellom åpningskursen og kursen ved stengingen av handelen utveksles - og da som en fortjeneste eller et tap for en av partene.

CFD-er handles på margin, og traderen må opprettholde en viss margin på sin konto kontinuerlig. En typisk funksjon innenfor CFD handel er at profitt eller tap, samt marginkrav kalkuleres kontinuerlig i sanntid og vises for traderen på skjermen.

En av fordelene (og risikoene) med CFD handel er som sagt at de handles på margin, og det igjen betyr at traderen tilbys det som kalles for giring. Giring betyr at man ved hjelp av et lite innskudd kan låne penger og få tilgang til en større andel underliggende verdier. Marginen som kreves ved CFD-handel er lav, så det innebærer at kun en liten sum penger kreves for å ta store posisjoner.

ESMA og EBA, de europeiske tilsynsmyndighetene for verdipapirmarkeder og bank, har blant annet utarbeidet en  advarsel til investorer og forbrukere om handel i CFDer. Bakgrunnen er at de lave marginkravene kan øke risikoen betydelig.^[4]