Desinfeksjon

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Desinfeksjon betegner behandling av lokaler, materiell eller personer med fysiske eller kjemiske midler for å eliminere risiko for overføring av smitte. Dette innebærer ikke at alle mikroorganismer fjernes eller drepes, men at mengden av potensielt patogene mikroorganismer reduseres så mye at smitterisiko elimineres. Som desinfeksjon regnes også behandling av luft og vann for å hinder spredning av smitte. Desinfeksjon er det midterste leddet i triaden: Rengjøring – desinfeksjon – sterilisering.

Viktigheten av desinfeksjon ble først oppdaget av fødselslegen Ignaz Semmelweiss i Wien i 1847, der han var sjef for en fødeselsavdeling. Han oppdaget at barselfeber ble overført ved mangelfull håndhygiene, og at avdelingen der medisinstudenter arbeidet og der man ikke vasket hendene mellom hver pasient og, først og fremst, mellom obduksjoner, hadde pasienter med en svært høy frekvens av barselfeber, mens den avdelingen som var betjent av erfarne jordmødre med bl.a håndvask som fast rutine, hadde dramatisk lavere frekvens. Til tross for at fakta var entydige, tok det svært lang tid å overbevise det konservative legekollegiet om desinfeksjonens viktighet.

Metodene for desinfeksjon er:

• Varmedesinfeksjon: enten med tørr eller fuktig varme. Den mest effektive er fuktig varme, enten med varmt vann eller med damp. For husholdningsformål er det i første rekke koking som gjelder, mens institusjoner bruker spesielle apparater (spyledesinfektorer/vaskedisinfektorer). Til rensing av kirurgisk utstyr ble dette først vasket og så varmet i autoklav.
• Kjemisk desinfeksjon: ved å bruke et egnet desinfeksjonsmiddel. Oppbevaring i bakteriedrepende atmosfære (Skap med formalintabletter var vanlig)
• Stråledesinfeksjon: med ioniserende strålning eller med UV-stråling, i første rekkefor desinfeksjon av luft og overflater i lokaler, men også i en viss utstrekning for mindre kvanta av f.eks krydder for å beskytte mot forråtnelse.
• Filtrering: for behandling av væsker og gasser, først og fremst for behandling av luft.

Følgende områder har forskrifter om desinfeksjon og forebygging av smitte:

Det er av avgjørende betydning av hygieneforskriftene følges for å hindre spredning av smitte med mat, matforgiftning og for smak og kvalitet på matvarer. Forskriftene utarbeides av Mattilsynet på basis av bestemmelser for hele EU-området.

Motivene for omhyggelig desinfeksjon i dagligvarehandelen er sammenfallende med dem som gjelder matvareprodusenter.

Motivene er sammenfallende med dem som gjelder matvareprodusenter og dagligvarehandel.

Man antok tidligere at kravene til desinfeksjon kunne reduseres innen helsepleien ettersom renholdet ble stadig mer effektivt og at lokalene ble utformet og utstyrt for å minske risiko for smitteoverføring. Den økende risiko for sykehusinfeksjoner har imidlertid i den senere tid ført til en revurdering, og man har påvist at bedre hygiene med mer effektiv desinfeksjon kan gi sterkt redusert risiko for pleierelaterte infeksjoner. Derfor er kravene til effektiv desinfeksjon økt.

Kravene til desinfeksjon ved produksjon, først og fremst av injeksjonsvæsker og liknende er av naturlige grunner svært høye. Også oppløsninger som kan steriliseres ved autoklavering etter produksjon må holdes fri for mikroorganismer ved tilberedningen for å forhindre at den dannes pyrogener. Mange parenterale oppløsninger er ikke stabile ved autoklavering, og må fremstilles helt sterile (selv om de kan være tilsatt en antibakteriell substans som konserveringsmiddel). Dette gjør at kravene til desinfeksjon ved fremstilling er svært høye. Mange oppløsninger som ikke brukes parenteralt, f.eks antibakterielle for laboratoriebruk må også beskyttes mot utvikling av mikroorganismer. Til slike formål brukes spesielt konstruerte arealer, renrom, som har svært omfattende forsiktighetsregler og en rekke tiltak gjennomføres for å forhindre kontaminasjon. Renrom brukes også i elektronikkindustrien for å forhindre at komponenter blir kontaminert av støv.

• Brønner må desinfiseres innen de tas i bruk etter at de er anlagt eller etter at de har vært stillestående over tid, f.eks brønner i hytteområder hver vår. Dette gjelder også vannledninger som er tilsluttet. For sisterner må man ta liknende forholdsregler.
• Svømmebasseng må rengjøres og desinfiseres forløpende så lenge de brukes.

Selv om det ikke finnes forskriftsmessig krav, er det på grunn av risiko for spredning av blodsmitte og i noen grad annen smitte behov for desinfeksjon og dermed også opplæring i desinfeksjon i andre virksomhetsområder:

• Arrestlokaler og offentlige toaletter kan være en kilde til spredning av, først og fremst, gulsott og det er derfor behov for regelmessig desinfeksjon.
• Tatoveringsvirksomhet og salonger som utfører piercing kan være en kilde til spredning av blodbåret smitte og de verktøy som brukes må derfor desinfiseres nøye mellom hver kunde.
• Frisører og skjønnhetssalonger med manikyr eller pedikyr kan gi opphav til spredning av parasitter eller smitte og derfor finnes krav til desinfeksjon av verktøy og utstyr.
• Zoologiske forretninger kan være en kilde til spredning av blant annet papegøyesyke og lokalene må derfor desinfiseres med effektive midler.

Desinfeksjon er også viktig i hjemmet, på samme måte som i offentlige miljøer. Studier har vist at hoveddelen av bakteriefloraen i hjemmemiljøet består at ikke-patogene organismer, men en viss andel patogene organismer forekommer, f.eks enterobakter og pseudomonas. De områdene i hjemmet for først og fremst forurenses og har behov for desinfeksjon er kjøkken med flater og utstyr som brukes til tilberedning av mat, oppvaskbenk, vask og vannlås. Også bad og toalettrom med toalettstol må desinfiseres. Oppvaskkluter, vaskekluter, skurefiller samt håndklær, spesielt om de er fuktige og varme, kan fungere som reservoar for mikroorganismer og de kan bidra til å spre bakterier mellom ulike overflater samt mellom individer i hjemmet.

Huddesinfeksjon forutsetter midler som kan brukes hyppig og over lang tid. Ved behandling av forurensede sår må de midlene som brukes væra så vevsvennlige som mulig for ikke å forstyrre sårtilhelingen. Derfor er gjerne bruk av kjemiske desinfeksjonsmidler erstattet av rengjøring med steril koksaltoppløsning.

• Ugiftig: Desinfeksjonsmidler som brukes i arbeidsoperasjoner uten beskyttelse må ikke forårsake forgiftninger, selv ikke ved langvarig bruk.
• Stabilt: Effekten skal helst vare til stede også etter lang oppbevaring.
• Vevsvennlig: Midler for sårdesinfeksjon må være vevsvennlige for ikke å forsinke sårhelingen.
• Hudvennlig: Midler for huddesinfeksjon må være hudvennlige slik at de kan brukes hyppig gjennom hele arbeidslivet.
• Ikke allergent: Desinfeksjonsmidler må ikke forårsake eksem eller astma.
• Ikke gi opphav til resistens: Desinfeksjonsmidler må ikke bidra til at det dannes resistente bakteriestammer. Resistens kan siden føres videre til andre midler, f.eks antibiotika og bruken av desinfeksjonsmidlet får dermed alvorlige konsekvenser.
• Akseptable i renseverk: Desinfeksjonsmidler må ikke forstyrre prosessene i renseverk, men brytes ned eller nøytraliseres slik at bakteriefloraen i renserverket ikke forstyrres.
• Biologisk nedbrytbart: Desinfeksjonsmidler må brytes ned slik at de ikke akkumuleres i biosfæren.
• Ufarlig for vannlevende organismer: Desinfeksjonsmidler må enten brytes ned så raskt at de ikke når frem til resipienter eller bevislig ikke ha noen påvirkning på faunaen i resipienten inntil de er brutt ned.

Varmedesinfeksjon kan skje ved at det objektet som skal desinfiseres varmes opp tørt, i damp eller i vann. Fuktig oppvarming er mest effektivt og skal brukes når det er mulig. For å drepe alle mikroorganismer fullstendig (også sporbyggere) kreves oppvarming til minst 134°C, men for desinfeksjon, for å drepe alle patogene mikroorganismer, kreves oppvarming til ca. 80°C til 90°C. Med oppvaskvann som er tilstrekkelig varmt og egnede beskyttelseshansker kan dermed oppvask for hånd være en brukbar form for desinfeksjon. Effekten av oppvarming i vann kan forsterkes med å tilsette et egnet, kjemisk desinfeksjonsmiddel.

• Aldehyder: For desinfeksjonsformål er formaldehyd (formalin) og glutaraldehyd hyppig brukt. Bruken er etter hvert noe redusert på grunn av toksisitet og dårlig stabilitet.
• Alkoholer: For mange formål er alkoholer, eventuelt med tilsetninger, de mest egnede desinfeksjonsmidler. Først og fremst brukes etanol eller propanol med fra 50-70% alkoholinnhold. Ofte tilsettes alkoholene f.eks invertsåpe eller klorheksidin (se nedenfor).
• Invertsåpe: er overflateaktive forbindelser med en positiv ladet gruppe i den ene enden av et lipofil molekyl. Den positivt ladede gruppen er ofte en kvartær ammoniumgruppe siden denne beholder sin lading også i alkalisk miljø, men den kan også være en pyridiumgruppe. Den lipofile delen kan være en alifatisk hydrokarbonkjede. Effekten av invertsåper motvirkes av såpe, grønnsåpe og anionaktive tensider.
• Amfotære tensider: Har egenskaper som likner invertsåper, men de er dyre og har derfor begrenset anvendelse.
• Ikke-ioniske tensider: F.eks Triton X-100 virker uten å forstyrres av verken kationaktive eller anionaktive forbindelser og virker mot mikroorganismer med lipidskall (både bakterier og virus).
• Anionaktive tensider: såpe, grønnsåpe og vaskemidler har begrenset virkning på mikroorganismer.
• Klorheksidin: er en sterkt bakterisid forbindels enten oppløst i vann eller i alkohol. Virkningen motvirkes av såpe eller anionaktive tensider. En viktig fordel er at den ikke er hudirriterende og er derfor det anbefalte midlet for desinfeksjon av huden.
• Fenoler: er toksiske, hudirriterende og illeluktende og er derfor knapt i praktisk bruk.
• Jod og jodforbindelser: er brukt til sårdesinfeksjon, men gir flekker og er stadig mindre brukt.
• Peroksider: Hydrogenperoksid og pereddiksyre har best virkning i surt miljø, mens man vanligvis ønsker å desinfisere ved svakt alkalisk pH for å få best mulig effekt. Både hydrogenperoksid og pereddiksyre brytes ned relativt raskt, selv med tilsetning av stabilisatorer, og de har derfor svært begrenset lagringstid. Persulfat er vanskelig å bruke. Det leveres som pulver og må løses opp før bruk og bruken er begrenset.
• Hypokloritt: f.eks Klorin er et svært effektiv middel med noe alkalisk pH. Den avgir klorlukt, som kan være ubehagelig. Klorin er effektiv mot alle typer mikroorganismer og er det anbefalte desinfeksjonsmidlet for instrumenter og utstyr. Hypokloritt er korrosiv og skal derfor brukes med forsiktighet på følsomme metallobjekter. Den er blekende, noe som er viktig å ta hensyn til ved behandling av tekstiler og ting med farge. Den blekende effekten kan være en fordel i forhold til å fjerne flekker, men er et problem ved desinfeksjon av mønstrede og fargede tekstiler.

Desinfeksjon med ioniserende stråling er sjelden aktuelt. Den stråledesinfeksjon som kan være aktuell er ved hjelp av UV-lys for å desinfisere luft og overflater i behandlingsrom og renrom i industri og på sykehus. UV-lys brukes også i apparater for å desinfisere rennende vann.

Desinfeksjon og rensing av luft ved filtrering i HEPA-filter ble tidligere i hovedsak bruk innen industri og sykepleie med store krav til renhet. Med synkende pris på filterne har de etter hvert også tat i bruk til ”sivile” formål, til å filtrere luft i bygninger og biler og som siste filter i støvsugere til hjemmebruk.

Rensing av luft med elektrofilter brukes i hovedsak i industrien, men er i det siste også tatt i bruk for rensing av luft innendørs. Elektrofilter har den fordelen at luftstrømmen møter liten motstand slik at store volumer kan renses med relativt lite energibehov.

Både HEPA-filter og elektrofilter krever regelmessig service og vedlikehold for at de skal beholde sine luftrensende egenskaper.

Desinfeksjon av vann fra offentlige vannverk er som oftest ikke påkrevd fordi renseverkene klorerer vannet effektivt. For vann fra private brønner og mindre vannverk kan det være aktuelt. Om det i tillegg til mikroorganismer også finnes annen forurensing og man derfor benytter omvendt osmose, kreves ingen ytterligere behandling. Mikroorganismer kan ikke passere filterne i et RO-anlegg. For andre anleggstyper finnes membranfiltre til å fjerne mikroorganismer.

Man kan skille mellom følgende typer desinfeksjon med ulike metoder og krav:

• Sårdesinfeksjon: der det ofte brukes rengjøring med steril koksaltsoppløsning i stedet for desinfeksjonsmidler. Klorheksidin er ellers det midlet som anbefales. Ved desinfeksjon av sår eller hud brukes begrepet antiseptiske midler.
• Huddesinfeksjon: er dels viktig innen helsevesenet og sykepleie før invasive, medisinske inngrep (inklusive injeksjoner og infusjoner på det sted kanylen skal settes inn), dels på pasientere og personal for å forhindre overføring av smitte. For å bli akseptert brukt ved hånddesinfeksjon er det viktig at midlet ikke er allergent, tørker ut huden eller har andre bivirkninger. De desinfeksjonsmidler som nå anbefales er alkoholer og klorheksidin, hver for seg eller sammen. Alkoholer fjerner hudens naturlige fett og virker uttørrende og for å forebygge at huden uttørket og sprukken hud, bør slik desinfeksjon kompletteres med bruk av en god hudkrem.
• Desinfeksjon av instrumenter og apparater: Selv om de fleste instrumenter for invasive inngrep (kanyler, skalpeller, operasjonshansker) nå vanligvis er av engangstype og er sterile før bruk, er det stort behov for å desinfisere annet utstyr. Om apparatet eller instrumentet tåler behandlingen, er den anbefalte desinfeksjonsmetoden varmedesinfeksjon eller hypoklorid. Dette gjelder også utstyr for vask og rengjøring (inkludert oppvaskkluter og -svamper).
• Desinfeksjon av lokaler: De teknikkene som benyttes til desinfeksjon av instrumenter kan ikke uten videre overføres til desinfeksjon av lokaler. De desinfeksjonsmidlene som brukes til instrumenter passer ikke til behandling av lokaler og innredning. De vaskemidlene som brukes i sykehus, helseinstitusjoner og industri inneholder for det meste ikke-ioniske tensider av typen Triton X-100.
• Desinfeksjon av tekstiler: For klær og andre tekstiler er vask og stryking effektiv desinfeksjon. Også behandling med hypoklorid brukes i noen tilfeller, men den er blekende og virker også svekkende på mange tekstiler.
• Desinfeksjon av brønner og vannledninger: I anlegg som brukes deler av året, kan kilde og ledningsnett desinfiseres før sesongstart ved å tilsette hypoklorid i vannet. Om man bruker natriumhypokloridoppløsniong ca. 2% (Klorin eller tilsvarende) bruker man en del per 400 deler vann i brønnen. Man spyler vannet inn i hele nettet slik at alle tilkoblede ledninger fylles. Deretter lar man anlegget stå fylt i ca. ett døgn. Deretter spyler man rent vann gjennom til lukt og smak av klor i alt vesentlig er borte. Om det finnes litt klorsmak etter behandlingen er dette ufarlig. Man må huske at brønner kan forurenses med smitte kontinuerlig og at det derfor er nødvendig å ta bakeriologiske kontroller av vannet i private anlegg.
• Desinfeksjon av drikkevannstanker og sisterner: f.eks i båter om våren, bør anlegget behandles på tilsvarende måte som brønner og vannledninger.
• Desinfeksjon av svømmebasseng: For alle svømmebasseng gjelder a vannet må filtreres kontinuerlig for å fjerne partikler. Vanligvis brukes sandfilter. For desifisering av private anlegg brukes preparater med hypoklorid eller peroksid som aktiv ingrediens. Det finnes også spesialpreparater med langtidseffekt for formålet. Doseringen oppgis på pakningen. For kommunale og andre, større anlegg kan også natriumhypoklorid brukes, men det finnes også utstyr for dosering av ren klor eller kloroksid. Den karakteristiske lukten i svømmehaller kommer fra klor og i noen grad fra klor som har reagert med organiske hydrogenforbindelser i vannet (urin!)

Desinfeksjon er et viktig tiltak for å forebygge spredning av sykdommer og er en forutsetning for overhode å kunne produsere mange legemidler og gjennomføre større operasjoner. Ulike desinfeksjonsmidler finnes til de forskjellige formål. Rutiner for desinfeksjon er gjerne gjennomarbeidede og gjennomførte på steder de har kritisk betydning (operasjonssaler, renrom), mens slurv med rutinene i forbindelse med håndtering, oppbevaring og foredling av mat og på pleieavdelinger gir ubehagelige overraskelser. Også på en rekke andre områder må man være oppmerksom på nødvendigheten av desinfeksjon.