Den japanske røde armé

Den japanske røde armé
Aktiv		1971-2001
Leder(e)		Fusako Shigenobu
Motiver		Verdensrevolusjon, omvelting av den japanske regjeringen og avskaffelse av det japanske monarkiet
Ideologi		kommunisme
Grunnlagt		1971
Nedlagt		2001
Hovedkvarter		Libanon
Antall medlemmer		0
Allierte		PFLP, Røde Armé Fraksjon, Røde brigader
Fiender		Israel, Japan, USA
Type aksjoner		gisselaksjon, flykapring
Viktige aksjoner		Massakren ved Lod-flyplassen i 1972, stormingen av Frankrikes ambassade i Haag i 1974
Status		Oppløst
Størrelse		Ca. 40
Flagg
Opphørt		2001

Den japanske røde armé (日本赤軍, Nihon sekigun) var en japansk venstreekstrem terrororganisasjon som var aktiv fra begynnelsen av 1970-årene og fram til slutten av 1980-årene. Organisasjonen gjennomførte og deltok i flere internasjonale terroranslag. I 2001 ble organisasjonen oppløst. En rekke av dens medlemmer er fortsatt etterlyst. Det ble antatt at grupperingen hadde omtrent 60 medlemmer.^[1]

Den japanske røde armé har bakgrunn i villnisset av revolusjonære organisasjoner som oppstod i og rundt den radikale studentbevegelsen i Japan på slutten av 1960-årene.^[2] Japanske myndigheter antok at det fantes omtrent 500 linksekstremister som var medlemmer av terrororganisasjoner i Japan i 1970-årene.^[1]

I alt har det eksistert tre varianter av Den japanske røde armé, alle nært forbundet med hverandre. Den første, kalt Røde arméfraksjon (Sekigun-ha), ble stiftet av Takaya Shiomi i 1969 etter en splittelse i organisasjonen Japans kommunistiske liga^[3] Shiomi ble imidlertid arrestert bare måneder før gruppen gjennomførte sin første flykapring.

Røde arméfraksjon (Sekigun-ha) fusjonerte siden med Keihin ampo kyoto og dannet Den forente røde armé (Rengō sekigun).^[4]

Den tredje og mest kjente gruppen er Den japanske røde armé (Nihon sekigun) stiftet av Fusako Shigenobu i 1971, som fra 1972 gjennomførte en rekke høyprofilerte terroraksjoner fra sin base i Libanon.

Den første japanske røde armé-aksjonen av internasjonalt format, var den såkalte Yodo-go-kapringen. 31. mars 1970 kapret ni terrorister tilhørende Røde arméfraksjon (Sekigun-ha) Japan Airlines Flight 351, mens flyet var på vei fra Tokyo til Fukuoka.^[5]

Kaprerne, bevæpnet med samuraisverd og rørbomber, tok kontroll over flyet som landet i Fukuoka for å fylle drivstoff. Etter å ha utvekslet de 129 passasjerene mot ett enkelt gissel - den japanske transportministeren - satte de kurs mot Pyongyang hvor de feilaktig antok at de ville få lov til å fly videre til Havanna på Cuba.^[6]

Grunnleggeren av Røde arméfraksjon, Takaya Shiomi, uttalte i et intervju i 2002 at kapringen var en suksess, men resultatet et nederlag. Planen var å ta seg til Cuba, men dette ble omfattet som en fornærmelse av nordkoreanerne, som mer eller mindre tvang kaprerne til å bli i Pyongyang.^[6]

Medlemmer av Yodo-go-gruppen og konene deres er i senere tid mistenkt for å ha kidnappet japanere til Nord-Korea på regimets vegne.^[6][7][8][9]

I 2002 signaliserte de fire gjenværende medlemmene av den opprinnelige gruppen på ni at de ønsket å returnere til Japan. «For å eliminere trusselen om at Nord-Korea blir målskive for USAs 'krig mot terror', ber vi om å få returnere til Japan,» uttalte gruppen i en erklæring dette året.^[6]

Ifølge japansk politi er fortsatt fem medlemmer av Yodo-go-gruppen per 2017 etterlyst via Interpol. Et medlem ble arrestert i Japan i 1988. Yoshimi Tanaka ble arrestert i Thailand og utlevert til Japan i 2000.^[10] Der ble han dømt til 12 års fengsel, men døde i 2007.^[11] Ytterligere to har dødd i Nord-Korea. Japanske myndigheter antar at de resterende fem medlemmene fortsatt oppholder seg i Nord-Korea: Takahiro Konishi, Shiro Akagi, Kimihiro Uomoto, Moriaki Wakabayashi og Takeshi Okamoto.^[8]

I 1972 kom gruppen igjen i medienes søkelys etter et blodig internt oppgjør og en påfølgende gisselaksjon. På dette tidspunktet hadde Røde arméfraksjon (Sekigun-ha) fusjonert med den antiimperialistiske organisasjonen Keihin ampo kyoto og dannet Den forente røde armé (Rengō sekigun).

Gruppen hadde etablert en treningsleir i De japanske alpene i desember 1971. Indre uenigheter hadde oppstått og flere medlemmer, de fleste med bakgrunn i Keihin ampo kyoto, ble drept som følge av oppgjøret.^[12][13]

I februar 1972 var politiet på sporet av gruppen, som hadde begått bankran og stjålet våpen og ammunisjon fra sportsbutikkene i området rundt turistsenteret Karuizawa i fjellområdet nordvest for Tokyo.^[14] Fem terrorister, anført av Tsuneo Mori og Hiroko Nagata, flyktet fra politiet, brøt seg inn i en feriehytte som lå nedenfor Asama-vulkanen. Her tok de eierens kone, Yasuko Muta, som gissel. I ti dager klarte de å holde politiet på avstand før politiet til slutt stormet hytten 28. februar. To politimenn og en sivilist ble skutt og drept i aksjonen. De fem terroristene ble arrestert og gisselet deres ble frigitt uskadd. Faren til terroristen Kuino Bando tok sitt eget liv og etterlot et selvmordsbrev der han ba om tilgivelse for sønnens forbrytelser.^[15]

De fem terroristene ble tiltalt for to drap, ett drapsforsøk, hindring av politiets arbeid, brudd på våpenloven, samt ulovlig frihetsberøvelse. Fire av dem ble idømt lange fengselsstraffer og Hiroshi Sakaguchi ble dømt til døden.

Etter avhørene av de arresterte terroristene, fant politiet likene av 14 Røde armé-medlemmer begravd i skråningene rundt Maebashi.^[16][17]

Kuino Bando ble løslatt i 1975, etter at fem Røde armé-terrorister stormet og tok gisler ved det amerikanske konsulatet og den svenske ambassaden i Kuala Lumpur, Malaysia. Som følge av terroristenes krav ble Bando sammen med fire andre fanger, deriblant Jun Nishikawa og Kazuo Tohira, fløyet til Libya, der han ble innvilget asyl.^[18][19][20] Han er fortsatt etterlyst i 2017.^[21]

I 2007 kom filmen Jitsuroku Rengo Sekigun: Asama sanso e no michi, et dokudrama med utgangspunkt i Asama-sansō-hendelsene.^[22]

Hiroko Nagata døde i fengsel i februar 2011.^[23]

I 2013 satt Hiroshi Sakaguchi fortsatt på dødscelle og avventet fullbyrdelsen av dødsdommen. I juni dette året avslo Japans høyestrett hans anmodning om en ny rettssak.^[24]

I februar 1971 hadde Fusako Shigenobu reist til Midtøsten for å motta trening og etablere Den japanske røde armé som en internasjonal organisasjon. I Libanon fikk hun kontakt med Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP).^[25] Fra 1972 arbeidet hun som sykepleier i en flyktningleir.^[26] Samarbeidet med de langt mer erfarne palestinerne skulle få avgjørende betydning for Shigenobus gruppe, kjent som Den japanske røde armé (Nihon sekigun). Japanerne fikk også kontakt med representanter for europeiske terrorgrupper som tyske Røde Armé Fraksjon og italienske Røde Brigader, samt den beryktede terroristen Ilich Ramírez Sánchez, kjent under sitt nom de guerre, Carlos Sjakalen.^[27]

I 1972 gikk tre terrorister fra Den japanske røde armé, Yasuyuki Yasuda, Tsuyoshi Okudaira og Kōzō Okamoto, til angrep på Lod-flyplassen (den nåværende Ben Gurion-flyplassen) i Tel Aviv, Israel. De tre japanerne, kledd som forretningsmenn, forlot rolig Flight 132 fra Roma og tok seg til baggasjeområdet der de åpnet ild mot folkemengden. Innen aksjonen var ferdig var 26 mennesker drept, de fleste kristne pilegrimer fra Puerto Rico, men også et antall israelere. I tillegg ble 80 mennesker skadd i angrepet.^[28][29] De tre japanerne var rekruttert av palestinske PFLP.^[28][30]

Yasuyuki Yasuda og Tsuyoshi Okudaira døde i angrepet, mens Kōzō Okamoto ble arrestert.^[31]

Kōzō Okamotos rettergang gikk for israelsk militærrett, der han ble dømt til livsvarig fengsel.^[31][32] Han tilbragte 13 år i fengsel før han ble løslatt i 1985 som del av en fangeutveksling mellom PFLP og israelerne, den såkalte Jibril-avtalen.^[32] Etter løslatelsen flyttet Kōzō Okamoto først til Libya, så til Syria, og til slutt til Libanon, der han ble gjenforent med andre medlemmer av Japans røde armé.

I 1997 ble Okamoto arrestert sammen med Røde armé-medlemmene Haruo Wakō, Masao Adachi, Mariko Yamamoto og Kazuo Tohira i Libanon. De ble tiltalt for dokumentforfalskning og brudd på visumreglene, og dømt til fengsel. De fire andre ble i 2000 deportert til Jordan og så videre til Japan, der de umiddelbart ble arrestert. Okamoto ble som den eneste i gruppen innvilget politisk asyl i Libanon, blant annet fordi han var blitt torturert i israelsk fangenskap.^[33][34]

Per 2016 levde Kōzō Okamoto et stille liv i en flyktningleir i nærheten av Beirut.^[35]

Fredag 13. september 1974 stormet tre Røde armé-medlemmer den franske ambassaden i Haag, Nederland. De tok ambassadøren og de øvrige ansatte som gisler. Terroristene krevde at det fengslede Røde armé-medlemmet Yoshiaki Yamada (også kjent som Yatsuka Furuya) skulle løslates, i tillegg til å få utlevert en million dollar og et fransk fly.

En dyp uenighet mellom nederlandske og franske myndigheter om hvordan krisen skulle håndteres førte til at det gikk flere døgn før den fikk en løsning. Tirsdag 17. september tilbød den nederlandske regjeringen terroristene å løslate Furuya, samt 300 000 dollar. Deretter skulle Røde armé-medlemmene flys ut i et fly stilt til disposisjon av Frankrike med et mannskap bestående av to nederlandske og en engelsk frivillig. Til gjengjeld måtte terroristene frigi samtlige gisler og levere fra seg sine våpen, bortsett fra to pistoler.^[36]

Foto fra dramaet ved den franske ambassaden i Haag

• 
  Foto: Rob Mieremet/Anefo
• 
  Foto: Rob Mieremet/Anefo
• 
  Foto: Rob Mieremet/Anefo

Terroristene ba flymannskapet sette kurs mot Aden i daværende Syd-Jemen, men ble til sin store overraskelse nektet landingstillatelse. Terroristene dro deretter til Damaskus i Syria, som motvillig gikk med på å ta dem imot. De overlot sine våpen og kontantene de hadde fått utlevert til flymannskapet. Pengene ble senere hentet av Frankrikes ambassadør i Damaskus.^[37]

Japapansk politi mener de tre gjerningsmennene er Haruo Wako, Junzo Okudaira og Jun Nishikawa.^[38] Haruo Wako ble dømt til livstid i fengsel i mars 2005, etter å ha blitt utlevert fra Jordan i 2000.^[39] Jun Nishikawa ble i 2007 dømt til livstid i fengsel etter å ha blitt utlevert fra Bolivia i 1997.^[40][41][42] Junzo Okudaira er også mistenkt for bombeangrepene mot de britiske og amerikanske ambassadene i Roma i 1987, og angrepet mot en United Service Organizations-klubb i Napoli i 1988.^[43] Han er fortsatt etterlyst i 2017.^[21]

Fusako Shigenobu ble i 2006 dømt til 20 års fengsel i Tokyos tingrett blant annet for aksjonen mot ambassaden i Haag i 1974. Retten anerkjente at hun ikke var tilstede under selve aksjonen, men fant det bevist at hun hadde spilt en sentral rolle i planleggingen. Shigenobu selv benekter å ha vært involvert.^[44][45][46]

Også Carlos Sjakalen er anklaget for å ha orkestrert angrepet på ambassaden. Han mistenkes dessuten for å stå bak et granatangrep mot et apotek i Paris, i forbindelse med ambassadeaksjonen. Han er dømt til livstid i fengsel tre ganger og sitter fengslet i Frankrike.^[47][48]

I 2013 avslørte NRK at Den japanske røde armé i 1975 hadde undersøkt mulighetene for å gjennomføre terrorangrep mot to bestemte mål i Oslo; et mot den japanske handelsdelegasjonen i Karl Johans gate 5, og et mot Libanons konsulat i Prinsens gate 3. De tre Røde armé-medlemmene Jun Nishikawa, Toshihiko Hidaka og Kazuo Tohira ble imidlertid fotfulgt av spanere fra Politiets Overvåkingstjeneste fra første skritt på norsk jord. Spanerne observerte terroristene mens de rekogniserte, og lyktes med å kopiere flere av deres dokumenter.^[19]

Etter tre dager dro japanerne videre til Stockholm der de gjennomførte liknende rekogniseringer. 5. mars ble Jun Nishikawa og Kazuo Tohira arrestert, utlevert til Japan og fengslet, mens Toshihiko Hidaka unnslapp. Sistnevnte deltok i aksjonen mot ambassadene i Kuala Lumpur noen måneder senere, og sørget dermed for at Nishikawa og Tohira igjen ble satt på frifot. Toshihiko Hidaka ble arrestert i Jordan i 1976 og begikk selvmord i fengsel.^[19]

I 2001 oppløste Shigenobu Den japanske røde armé fra sin fengselscelle.^[44] I den forbindelse uttalte hun at hun angrer på visse aspekter ved den væpnede kampen, deriblant at uskyldige kom til skade og at organisasjonen tok gisler. Hun sverget samtidig på å fortsette sin politiske kamp med legale midler hvis hun kommer ut av fengsel.^[49]

Japansk politi hevder Japans røde armé er videreført gjennom organisasjonen Rentai.^[50]

• Fusako Shigenobu er gitt en sentral rolle i den norske spenningsromanen Sheik sjakk matt (Gyldendal, Oslo, 1976) av Jens Erik Normann.^[51]
• I den franske mini-serien Carlos fra 2010 skildres både aksjonen mot den franske ambassaden i Haag i 1974, og Japans røde armés forhold til palestinske PFLP og vesttyske Revolutionäre Zellen.
• I 2010 laget den irske filmskaperen Shane O'sullivan dokumentarfilmen Children of the Revolution om Fusako Shigenobu og den vesttyske terroristen Ulrike Meinhof. Deres respektive døtre, Mei Shigenobu og Bettina Röhl, er filmens fortellerstemmer og utforsker sine mødres tanker, motiver og gjerninger.^[52][53]