Gustaf Mannerheim

Gustaf Mannerheim Marski
Født		4. juni 1867[1][2][3][4] Villnäs slott (Storfyrstedømmet Finland, Villnäs, Det russiske keiserdømmet)[5]
Død		27. jan. 1951[2][6][7][8] (83 år) Lausanne[9][4] Tarmobstruksjon
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, politiker, offiser, forfatter
Embete		Finlands president (1944–1946) Chief of Defence (1939–1945) riksforstander i Finland (1918–1919)
Utdannet ved		kavaleriskolen Nikolajevskoje (1887–1889) Hamina Cadet School (1882–1886)
Ektefelle		Anastasia Mannerheim (1892–1919)[10]
Far		Carl Robert Mannerheim
Mor		Helene Mannerheim[11]
Søsken		Carl Mannerheim Sophie Mannerheim Eva Mannerheim-Sparre Johan Mannerheim
Barn		Sophie Mannerheim Anastasie Mannerheim
Parti		partiløs
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Finland
Gravlagt		Sandudds begravningsplats[12]
Medlem av		Kungliga Krigsvetenskapsakademien Kungliga Vetenskapsakademien
Utmerkelser		62 oppføringer Storkors av Æreslegionen (1939)[13] Storkorsridder av Order of the British Empire Storkors av Finlands løves orden (1944)[14] Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1919)[15] Jernkorsets ridderkors med eikeløv (1942) 2. klasse med sverd av Sankta Annas orden (1905)[15] 2. klasse med sverd av Sankt Stanislaus-ordenen (1905)[15] 4. klasse med sverd og bånd av Sankt Vladimirs orden (1905)[15] Elefantordenen (1919)[15] Storbånd av Paulowniablomstenes orden (1942)[16] Serafimerordenen (1919)[15] 1. klasse med sverd av Ørnekorsets orden (1930)[17] Grand Cross of the Order of the German Eagle in Gold (1942)[18] 1. klasse av Estlands Røde Kors' orden (1932)[19] 3. klasse av Sankta Annas orden (1900)[20] Jernkorset av 2. klasse Jernkorset av 1. klasse Tilleggsspenne til jernkorset 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen Mannerheim Cross 1st Class (1941)[21] Sølvkors av Frelserens orden (1902)[21] Dannebrogordenen Field marshal Grand Cross with Holy Crown of the Order of Merit of the Kingdom of Hungary (1942)[18] Ridder av Sverdordenens store kors (1942)[21] Kong Zvonimirs kroneorden (1942)[22] Storoffiser av Savoias militærorden (1942)[23] Order of Michael the Brave, 1st class (1941)[24] Order of Michael the Brave, 2nd class (1941)[24] Order of Michael the Brave, 3rd class (1941)[24] Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1918)[15] Medal for Humane Benevolence[25] Storkorskommandør av Sverdordenen (1918)[15] Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1940)[21] Mannerheim Cross 2nd Class (1941)[21] Cross of Liberty, 1st Class (1918)[15] Medal of Liberty, 1st Class with rosette, of the Order of the Cross of Liberty (1940)[21] Cross of Liberty, 4th Class (1918)[15] Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1944)[26] Ridderkors av Frans Josef-ordenen (1895)[20] Minnemedaljen for Aleksander III (1896)[20] Medalje til minne om keiser Nikolaj IIs kroning (1896)[20] Ridder av Æreslegionen (1902)[20] Offiser av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden (1902)[15] Medaljen for den russisk-japanske krig (1905)[15] In memory of the 200th anniversary of the Battle of Poltava (1909)[15] 3. klasse av Sankt Vladimirs orden (1909)[15] Offiser av Æreslegionen (1910)[15] Medalje til minne om 100-års jubileet for krigen i 1812 (1912)[15] Medal "In memory of the 300th anniversary of Romanov dynasty" (1913)[15] 3. klasse med sverd av Sankt Vladimirs orden (1914) 4. klasse av Sankt Georgsordenen (1914)[15] Gullsverd for tapperhet (1914)[15] 1. klasse med sverd av Sankta Annas orden (1914)[15] 1. klasse med sverd av Sankt Stanislaus-ordenen (1914)[15] 2. klasse med sverd av Sankt Vladimirs orden (1916)[15] Memorial medal of the War of Liberation (1918)[15] Dansk Røde Kors’ hederstegn (1926)[15] Vinterkrigens minnemedalje (1940)[27] Cross of Merit of the Red Cross of Finland (1932)[21] Grand Cross of the Order of the German Eagle (1939)[18]
Troskap		Det russiske keiserdømmet, Finland
Våpenart		Den keiserlige russiske hær, Puolustusvoimat, De hvite
Militær grad		Feltmarskalk, generalløytnant, kavalerigeneral
Enhet		Chevaliergarden (1. januar 1891)
Deltok i		Første verdenskrig, andre verdenskrig, vinterkrigen, den finske fortsettelseskrigen, Den finske borgerkrigen, Den russisk-japanske krig, den første finsk-sovjetiske krigen, Lapplandskrigen
IMDb		IMDb
Signatur
Våpenskjold
Gustaf Mannerheim på Commons

Carl Gustaf Emil Mannerheim, (1867–1951) var en finsk adelig offiser, riksforstander og president. Han var Finlands riksforstander i syv måneder i 1919^[28] og Finlands sjette president fra 1944 til 1946.

Han ble øverstkommanderende for Finlands hvite armé under den finske borgerkrigen i 1918 og Finlands forsvarssjef under andre verdenskrig. Han var sterkt antikommunistisk hele livet og mente at nazismen var brutal og primitiv. Mannerheim sørget for tysk støtte til fortsettelseskrigen i 1941.^[28]

Da president Risto Ryti trakk seg i 1944 ble Mannerheim, som da var forsvarssjef, valgt til president av Riksdagen. Han tiltrådte 4. august, en uke før avslutningen av Fortsettelseskrigen, med oppdraget å «lede landet til fred».

Mannerheim ble født i Storfyrstedømmet Finland, inn i en kjent finlandssvensk adelsfamilie som hadde emigrert til Finland fra Sverige. Hans forfedre kom opprinnelig fra Tyskland, hvoretter de emigrerte til Sverige på 1600-tallet. Mannerheim hadde svensk som morsmål og snakket dårlig finsk, han behersket russisk bedre enn finsk og hans opprinnelige kunnskaper i finsk falmet ved mange år i russiske tjeneste. Svensk var den finske overklassens felles språk på den tiden. Mannerheim behersket fransk og engelsk, samt noe tysk. I senere år frisket han opp igjen finskferdighetene.^[28][29] Han var oldebarn av Carl Erik Mannerheim; og innledet sin militære karriere i den keiserlige russiske hæren.

Mannerheims far, grev Carl Robert (1835–1914) skrev skuespill og var politisk sett frisinnet og radikal for sin tid. Som forretningmann var han imidlertid ikke så vellykket. Mannerheims mor, Hedvig Charlotta Helena (Hélène) von Julin (1842–1881) var datter av den rike industrieieren Johan Jacob von Julin, som eide Fiskars jernverk og landsby.

Gustaf Mannerheim ble født hjemme på herregården Villnäs slott. Som tredje barn arvet han tittelen baron (finsk: Vapaaherra, svensk: Friherre), da kun den førstefødte fikk grevetittelen. Til tross for at faren tidligere hadde tjent en del penger, ble den økonomiske situasjonen vanskeligere mot slutten av 1870-årene. Faren kan ha hatt psykiske problemer da han i ettertid virker noe overoptimistisk i sine økonomiske disposisjoner. Hans spilleavhengighet svekket familieøkonomien ytterligere. Han gikk konkurs i 1880, og familiegodset Villnäs slott ble solgt, sammen med landeiendommer og kunstskatter, for å dekke den gjelden han hadde opparbeidet. Faren reiste imidlertid fra familien til Paris sammen med en elskerinne og endte opp som bohem der.^[30]

Mannerheims mor, sterkt preget av ektemannens flukt, flyttet til sin tantes gods i Sällvik med sine syv barn, men døde allerede året etter av hjerteinfarkt, bare 39 år gammel. Skammen, depresjonen og den sosiale isolasjonen som følge av de påkjenninger hun ble utsatt for, skal ha vært medvirkende til hennes tidlige død.^[31] Hennes død førte til at barna måtte vokse opp under andres vergetilsyn, og Carl Gustavs onkel på morssiden, Albert von Julin, ble hans verge.

Alle familieproblemene førte til at den unge Gustav ikke innordnet seg skoledisiplinen. Onkelen bestemte, da Mannerheim var 15 år, at han skulle sendes til det finske kadettkorpset i Fredrikshamn (Hamina) i 1882. Mannerheim fant seg imidlertid heller ikke til rette her, byen var liten med trange sosiale miljøer, han var fattig og fant det ydmykende å måtte spørre onkelen om penger for den minste utgift. Til slutt ble han utvist etter å ha vært på ulovlig permisjon.

Han dro da til onkelens svoger, Edvard Bergenheim, som bodde i Kharkov i Ukraina. Her tok Mannerheim undervisning i russisk. Deretter tok han studenteksamen i Helsingfors i juni 1887, og var da kvalifisert til å begynne på universitetet. Han hadde gjennom dette opparbeidet seg andre og bedre papirer enn den avbrutte skolegangen ved kadettkorpset. Mannerheim tok kontakt med sin gudmor, baronesse Alfhild Scalon de Coligny, som hadde gode forbindelser til det russiske hoffet. Mannerheim ønsket å komme inn i den keiserlige kavalerigarden, men dette var for kostbart. Han studerte russisk hele sommeren 1887, og fikk senere på sommeren melding om at han kunne møte til opptaksprøve ved Nicolas kavaleriskole, som han bestod. Målet var å bli tatt opp i tsarens elitestyrke chevaleriegarden.^[28] Han begynte ved kavaleriskolen 16. september og ble uteksaminert i 1889, som nest beste elev, og ble da forfremmet til kornett. Han ble deretter sendt til grenseområdene mot Tyskland, til byen Kalisz i dagens Polen.

I januar 1891 ble Mannerheim overført til Maria Feodorovnas ridende garde i St. Petersburg. Alfhild Scalon de Coligny hadde igjen sørget for sin gudsønn og sammen med aristokratiet i St. Petersburg arrangert ekteskap for ham med Anastasia Arapova (1872–1936), noe som sikret ham økonomisk.^[32] De fikk tre barn, døtrene Anastasie (1893–1977) og Sophie (1895–1963), mens det tredje barnet, en sønn, var dødfødt. Anastasie konverterte senere til Den romersk-katolske kirke og ble nonne i karmelittordenen i London. Ekteskapet med Anastasia Arapova endte i en separasjon i 1902 og en formell skilsmisse i 1919.^[33]

Mannerheim tjenestegjorde i Den keiserlige kavalerigarden fram til 1904, og han fikk etter hvert et stort kjennskap til hester. Men etter separasjonen fra sin hustru fikk han igjen dårlig økonomi. Denne ble forverret etter spilletap. Etter en depresjon prøvde han å forbedre situasjonen ved å skifte miljø og meldte seg til tjeneste i den russisk-japanske krig 1904-1905. I oktober 1904 ble han overført til 52. Nezhin dragonregiment i Mandsjuria, med grad av oberstløytnant. På grunn av utvist mot i slaget om Mukden i 1905, ble han utnevnt til oberst.^[34]

Da han kom tilbake fra krigen, var han på en uoffisiell ferie hvor han besøkte familie i Sverige og Finland. Som baron representerte han adelen i den siste forsamlingen i Finlands Lantdager i 1905-1906.

Da han vendte tilbake til St. Petersburg, ble han overrasket over å bli forespurt om han ville reise som etterretningsoffiser gjennom Turkestan til Beijing, og slutte seg til den franske arkeologen Paul Pelliot på dennes ekspedisjon til Sentral-Asia. Han reiste sammen med Paul Pelliot i juli 1906, fra Tasjkent til Kashgar, hvor de ankom i oktober. Deretter reiste han alene til Mandsjuria og Kina fram til høsten 1908, og møtte blant andre den 13. Dalai Lama, Thubten Gyatso. Mannerheims dagbok og fotografier fra reisen er senere utgitt.

Etter denne reisen ble han i 1909 utnevnt til kommandant for 13. Vladimir Ułan-regimentet i Mińsk Mazowiecki i dagens Polen. Året etter ble han utnevnt til generalmajor og kommandant for Ułan-regimentet i Warszawa. I 1912 ble han en del av hærledelsen og året etter ble han sjef for en kavaleri-brigade.

Under første verdenskrig tjenestegjorde han ved fronten mot Østerrike-Ungarn og Romania. Han var blant annet utstasjonsert i Galicia i Polen, den gang en del av Russland.^[28] Etter å ha utmerket seg ved fronten fikk han i desember den russiske Sankt Georgsordenen av 4. klasse, en av de aller høyeste ordenene i det keiserlige Russland.

Da februarrevolusjonen brøt ut i Russland, var han på permisjon i St. Petersburg. Da han vendte tilbake til fronten, ble han utnevnt til generalløytnant, med tilbakevirkende kraft fra februar 1915. Men etter oktoberrevolusjonen så den nye regjeringen med skepsis på mange av de høyere offiserene, herunder Mannerheim. Da han ble sykmeldt etter å ha falt av hesten, ble han tatt ut av tjeneste og dro på rekonvalesens i Odessa. Her planla han å pensjonere seg og leve et sivilt liv i Finland. Han ankom Finland 18. desember 1917.

Utfyllende artikkel: Den finske borgerkrigen

I januar 1918 utnevnte det finske senatet, under ledelse av Pehr Evind Svinhufvud, Mannerheim til forsvarssjef og øverstkommanderende av en praktisk talt ikke-eksisterende finsk hær. I begynnelsen bestod den av lokale paramilitære grupper. Oppgaven var å beskytte regjeringen under borgerkrigen, som brøt ut 27. januar. Mannerheims styrker ble kalt De hvite, i kontrast til de kommunistiske opprørsstyrkene de røde. Mannerheim aksepterte utnevningen, selv om han var svært skeptisk til regjeringens pro-tyske orientering.

Han etablerte et hovedkvarter i Seinäjoki og begynte å avvæpne de gjenværende 42 500 russiske soldatene som ennå ikke var trukket ut av landet, og som det ble fryktet skulle bli satt inn på De rødes side.

Da borgerkrigen var over, gikk han av som øverstkommanderende og i opposisjon til den stadig sterkere tyske innflytelsen i landet. Han fryktet at dette skulle få negative konsekvenser overfor de allierte landene etter krigen. For ytterligere å distansere seg fra den finske regjeringen, flyttet han midlertidig til familie i Sverige i juni 1918.

I Sverige hadde han utstrakt diplomatisk kontakt med representanter for de allierte, og i oktober 1918 reiste han til Storbritannia og Frankrike på vegne av den finske regjeringen for å få anerkjennelse av den finske uavhengigheten. I desember ble han kalt tilbake til Helsingfors da han var blitt valgt til såkalt riksforstander (finsk: Valtionhoitaja, svensk: Riksföreståndare), eller statsoverhode i Finland i syv måneder i perioden 1918–1919. Han stilte som kandidat til landets første presidentvalg for Samlingspartiet og Svenska folkpartiet, men tapte avstemningen i parlamentet til Kaarlo Juho Ståhlberg. Han trakk seg da tilbake fra det offentlige liv.

I den første delen av mellomkrigstiden levde Mannerheim et tilbaketrukket liv, uten offentlige verv. Han ble sett som kontroversiell på grunn av sine uttalte anti-bolsjevikiste standpunkter. Han ble videre sett på med skepsis av finske sosialister, som en borgerlig general fra De hvite. Han konsentrerte seg i denne perioden om humanitære oppgaver og var blant annet president i det finske Røde Kors. Hans søster Sophie Mannerheim hadde i 1917 grunnlagt en forening for å hjelpe enslige mødre og deres barn. Mannerheim ble hedersformann i «Mannerheims barnskyddsförbund».^[35] Han gikk inn i disse oppgavene med stor iver og gjorde en rekke utenlandsreiser.

Under hans reise til Europa hadde kretser som beundret ham i Finland begynt å samle inn penger for ham. Innsamlingen gav 7,6 millioner mark (eller omtrent 28 millioner kroner omregnet til dagens^[når?] kroneverdi). Han grunnla en kafé i Hangö som ble populær og ble besøkt av prominente gjester, blant annet kongelige fra Nederland.^[35][36]

Da sosialistene tapte presidentvalget i 1931 og Svinhufvud ble ny president, åpnet det seg muligheter for nye offentlige oppgaver for Mannerheim. Først ble han leder for forsvarsrådet, og deretter utnevnt til feltmarskalk (sotamarsalkka, fältmarskalk) i 1933. På denne tiden hadde den offentlige oppfatningen av ham endret seg, også blant sosialistene, fra å være en borgerlig, «hvit» general til å være en mer samlende, nasjonal figur. Dette ble forsterket av hans mange offentlige uttalelser på denne tiden, hvor han tok til orde for forsoning mellom de tidligere motstanderne, og han ble talsmann for at de overordnete finske problemstillingene var viktigere enn indre konflikt. Han arbeidet for at landet skulle bli militært sterkere og prøvde forgjeves å få et forsvarssamarbeid med Sverige. Den militære utbyggingen gikk ikke helt som han ønsket, og han var svært bekymret for at Finland skulle havne i krig.

Utdypende artikler: Vinterkrigen, Fortsettelseskrigen, Lapplandskrigen

Da Sovjetunionen krevde store finske landavståelser og forhandlingene om dette brøt sammen i 1939, var det klart at Mannerheim igjen ville ble øverstkommanderende i tilfelle av krig. Formelt ble han det da Sovjetunionen angrep 30. november og dermed utløste vinterkrigen. Han var finsk forsvarssjef fra vinterkrigens utbrudd i 1939. I et brev til datteren Sophie skrev han at han ikke ønsket dette, alderen og helsen tatt i betraktning, men at han måtte gi etter for anmodningene fra presidenten og regjeringen, og han konstaterte at han var i krig for fjerde gang.^[37]

Han reorganiserte øyeblikkelig det militære hovedkvarteret i St. Michel, hvor han tilbrakte det meste av tiden, både under vinterkrigen og fortsettelseskrigen, foruten en rekke besøk ved fronten. Også i tidsrommet mellom disse to krigene oppholdt han seg hovedsakelig i hovedkvarteret og fortsatte som øverstkommanderende, til tross for at denne posisjonen egentlig skulle ha gått tilbake til presidenten etter freden i Moskva 1940. Før fortsettelseskrigen brøt ut, ble han av tyskerne tilbudt å overta kommandoen over de 80 000 tyske soldatene som stod i Finland, noe han avslo for ikke å bli knyttet enda sterkere til Tysklands krigsmål.^[39] Han hadde så nære bånd til den tyske krigsmakten som situasjonen krevde, men avslo forslaget om å inngå en formell allianse. Videre avslo han å stille finske tropper til disposisjon ved beleiringen av Leningrad.

Hans 75-årsdag 4. juni 1942 ble feiret som en nasjonal begivenhet, og han ble utnevnt, som den eneste i finsk historie, til Marskalk av Finland (finsk: Suomen Marsalkka, svensk: Marskalk av Finland). Et ikke varslet besøk av Adolf Hitler på denne dagen satte ham imidlertid i stor forlegenhet. Mannerheim ønsket verken å ta i mot Hitler i det militære hovedkvarteret i St. Michel eller i Helsingfors, da dette ville gjøre besøket til et statsbesøk. Til slutt mottok han Hitler på et sidespor av jernbanen ved en flyplass i det sørøstre Finland. Etter et fire timers besøk, som inkluderte en middag, vendte Hitler tilbake til Tyskland, uten å anmode om opptrapping av den finske deltakelsen i krigen, noe som var forventet at han ville gjøre da han først kom.^[40]

4. august 1944 ble Mannerheim Finlands president. Man antok at bare Mannerheim kunne «lede landet til fred» mot slutten av andre verdenskrig. Han overtok vervet etter Risto Ryti, som hadde inngått en militær avtale med den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop etter at situasjonen hadde blitt vanskelig for Finland som følge av fortsettelseskrigen, og særlig etter slaget ved Tali-Ihantala. Mannerheim valgte å se bort fra denne avtalen og forsto at fortsettelseskrigen måtte avsluttes med en våpenhvile og ikke finsk kapitulasjon. De sovjetiske kravene var meget harde, men Mannerheim mente at landet ikke hadde noe valg om det skulle overleve som egen nasjon. Blant de sovjetiske kravene var også at finnene skulle gå til kamp mot de tyske soldatene i Nord-Finland, som der trakk seg tilbake fra Murmanskfronten og gjennom Finnmark i hva de kalte Operation Nordlicht. I den såkalte Lapplandskrigen falt imidlertid ikke mer enn rundt 1 000 finske soldater.

8. mars 1946 gikk Mannerheim av som finsk president, både av helsemessige årsaker og fordi han opplevde at oppdraget var fullført. Han ble etterfulgt av den konservative Juho Kusti Paasikivi.

Utdypende artikkel: Carl Gustaf Mannerheims ordener og utmerkelser

Gustaf Mannerheim ble dekorert med over 80 militære og sivile utmerkelser.^[41] Han ble blant annet dekorert med den franske Æreslegionen, det tyske Jernkorset og den danske Elefantordenen. I tillegg ble han dekorert med en rekke russiske, svenske og finske ordener. Han mottok utmerkelser fra i alt 18 land, både for militære, politiske og diplomatiske fortjenester, samt for utforskningsreisen i Sentral-Asia og for humanitært arbeid.^[42] Under både første - og andre verdenskrig mottok Mannerheim utmerkelser fra begge sider. Han fikk til og med svenske utmerkelser, selv om Sverige var nøytral under begge verdenskrigene.

• Offiser av Frans Josef-ordenen, 1895
• Sankta Annas orden av 3. klasse 1902, 2. klasse, 1906
• Offiser av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, 1902
• Ridder av Frelserens orden, 1902
• Æreslegionen, ridder 1902, offiser 1912, storkors 1939
• Sankt Stanislaus-ordenen av 2. klasse, 1905
• Sankt Vladimirs orden av 4. klasse 1906, 2. klasse med sverd 1916
• Ridder av 4. klasse av Sankt Georgsordenen, 1914
• Frihetskorsets orden, 1. klasse med sverd 1918, 4. klasse med sverd 1918, storkors med sverd 1918, storkors med sverd og med diamanter 1940
• Sverdordenen, kommandør 1918, storkors 1942
• Jernkorset av 1. klasse, 1918
• Jernkorset av 2. klasse, 1918
• Finlands hvite roses orden, storkors med sverd 1919, storkors med kjede og med sverd og diamanter 1944
• Ridder av Serafimerordenen, 1919
• Ridder av Elefantordenen, 1919
• Ørnekorsets orden, 1. klasse med sverd, 1930
• Estlands Røde Kors' orden, 1. klasse, 1933
• Storkorsridder av Order of the British Empire, 1938
• Mannerheimkorset av 1. klasse og av 2. klasse, 1941
• Storkors med sverd av Kong Zvonimirs kroneorden, 1942
• Storkors av Den tyske ørns fortjenesteorden, 1942
• Jernkorsets ridderkors, 1942
• Storoffiser av Savoies militærorden, 1942
• Storbånd av Den oppadstigende sols orden
• Jernkorset ridderkors med ekeløv, 1944
• Mikael den tapres orden av 1. klasse, 1941
• Storkors av den ungarske Fortjenstordenen, 1942
• Storkors med sverd av Finlands løves orden, 1944

Da Mannerheim gikk av som president, hadde han til hensikt å pensjonere seg, i en alder av 79 år. Han kjøpte et gods i Lojo, men ble i juni samme år rammet av magesår. Tidlig i 1947 reiste han på et sanatorium i Montreux i Sveits, og bodde dels her, og dels i Finland resten av livet. Han døde på et sykehus i Lausanne, og ble begravet 4. februar 1951 på Sandudds gravlund (finsk Hietaniemen hautausmaa) i Helsingfors i en statsbegravelse.

Fra norsk side var det skepsis til Mannerheims tyskvennlighet, og Norge sendte ingen krans eller annen æresbevisning til hans begravelse. Mannerheim mottok heller aldri noen norsk orden.^[43]

Mannerheimvägen, en av hovedgatene i Helsingfors, ble oppkalt etter ham til hans 75-årsdag i 1942, allerede før han hadde vært president. En rytterstatue av ham står i denne gaten, utenfor samtidskunstmuseet Kiasma, og vis-à-vis Riksdagshuset.

En større film om Mannerheims liv, regissert av Renny Harlin, Heikki Vihinen som manusforfatter og Mikko Nousiainen i tittelrollen, var planlagt med premiere i mai 2011.^[44]

Mannerheim blir husket som Finlands redningsmann under andre verdenskrig og fikk løst Finland fra samarbeidet med Hitlers Tyskland. Stalin uttalte at Finland hadde mye å takke Mannerheim for, Mannerheim var avgjørende for at Finland ikke ble okkupert, ifølge Stalin. Han blir også husket for brutaliteten under den finske borgerkrigen der han ledet nedkjempingen av de røde og den etterfølgende hevnen mot tusenvis av henrettede og døde i fangeleirene.^[28]

• Mannerheimkorset
• Mannerheimlinjen

• (fi) Offisielt nettsted
• (en) Carl Gustaf Emil Mannerheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Carl Gustaf Emil Mannerheim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «Mannerheim, Marshal of Finland: A life in Geopolitics»; foredrag av [Henrik Meinander; publisert av Centre for Geopolitics, Cambridge, lengde 1:27:21

Forgjenger: Post opprettet

Finlands forsvarssjef 1918

Etterfølger: Karl Fredrik Wilkama

Forgjenger: Hugo Österman (som øverstkommanderende for hæren)

Finlands forsvarssjef 1939–1945

Etterfølger: Axel Erik Heinrichs

Forgjenger: Pehr Evind Svinhufvud

Finlands riksforstander 1918–1919

Etterfølger: Kaarlo Juho Ståhlberg (som president)

Forgjenger: Risto Ryti

Finlands sjette president 1944–1946

Etterfølger: Juho Kusti Paasikivi