Blaafarveværket

Blaafarveværket (opprinnelig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift i Åmot i Modum i Buskerud som utvant koboltmalm og brukte det til fremstilling av koboltblått, og er i dag et kultur- og industrihistorisk friluftsmuseum og kunstgalleri. Blaafarveværket var Norges største bergverk og også Norges største industribedrift i første halvdel av 1800-tallet og er det største og best bevarte gruvemuseet i Europa.^[1]

Verket ble grunnlagt av Christian VII i 1776. Som kongelig verk ble Blaafarveværket aldri noe overskuddsforetak, men var likevel en av få bedrifter med varig betydning fra merkantilismens tidsalder, spilte en viktig rolle i norsk handel med bl.a. Danmark, Holland og land i Asia og fikk avgjørende betydning for norsk økonomi i tiden rundt 1814.^[2] Etter Napoleonskrigene ble bedriften overtatt av de private eierne Benjamin Wegner og baron Benecke med Wegner som direktør, og deres eierperiode 1822–1848 er kjent som verkets storhetstid.^[3] Som direktør gjennomførte Wegner en omfattende modernisering av bedriften og bygget den opp til Norges største industribedrift og eneste vellykkede storindustri i en periode som ellers var en økonomisk nedgangstid i Norge. I 1830-årene var Blaafarveværket blitt Norges største bergverk og verdens største koboltprodusent. Blaafarveværket dekket i denne perioden 80 % av verdensmarkedet for koboltblått og gruvesamfunnet omfattet rundt 2 000 personer. Wegner innførte også nye tanker om velferdsordninger for de ansatte, som gjorde Blaafarveværket til en foregangsbedrift på dette området. I 1839 bygget Blaafarveværket Norges første jernbane, som fraktet malmen ut av fjellet.

Farven fremstilt av Blaafarveværket ble hovedsakelig benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien, og verket eksporterte størstedelen av produksjonen av blåfarge til utlandet. På hjemmemarkedet er blåfarven særlig kjent fra kongelig dansk porselen. Kobolt var et av verdens mest ettertraktede metaller og dyrere enn sølv. Som en tradisjonell gruvebedrift bestod Blaafarveværket av en gruvevirksomhet under ledelse av en bergmester, som hentet malmen ut av fjellet, og et hyttevesen under ledelse av en hytteinspektør, som foredlet malmen til koboltblått. Bergmesteren og hytteinspektøren utgjorde sammen med overdirektøren direksjonen ved Blaafarveværket. Blaafarveværket hadde fra 1830-årene sitt forretningsmessige hovedkontor i Christiania, noe som hadde sammenheng med at overdirektør og medeier Wegner bosatte seg i Aker der han kjøpte Frogner Hovedgård i 1836. Wegner var gift med kvinnesakspionéren Henriette Wegner, som i flere tiår arbeidet for hjemløse og vanskeligstilte kvinner i Christiania. Henriette Wegners paviljong i Frognerparken ble flyttet fra Blaafarveværket i 1837.

Blant annet på grunn av konkurranse fra syntetisk ultramarin og den økonomiske krisen under revolusjonene i 1848 gikk Blaafarveværket konkurs i 1849 og virksomheten opphørte helt i 1898.

Bygningsmassen og gruvene ble fra 1968 overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. Anlegget er gjenskapt som bergverksmiljø slik det var i tiden rundt 1840, og Blaafarveværket har årlige kunstutstillinger.

Blaafarveværket, industriområdet ved Haugsfossen og gruvene, er valgt ut som et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse (KULA).^[4]

Våren 1772 fikk skjerperen Ole Witloch (1731–1788) ved Sølvverket på Kongsberg sparken på grunn av en forseelse («opsetsighed»). Witloch hadde imidlertid grunnleggende kunnskaper om bergarter og var svært interessert i dette, så etter at han fikk slutt på Sølvverket dro han etter hvert innover Skuterudåsen på Modum på leten etter bergarter og mineraler som kunne være drivverdige. Skuterudåsen var fra før kjent for sine rike forekomster av sjeldne bergarter og mineraler. Innpå åsen fant han en stein med noe han trodde kunne inneholde sølv, ikke langt fra det som senere skulle bli Nordgruvene, – og det ble han i fyr og flamme over, da sølv var et verdifullt mineral.^[5]

Witloch, som egentlig het Ole Knudsen og opprinnelig var fra bygda Drolsum i Modum (trolig fra plassen Drolsumeie), hadde med seg flere steinprøver da han vendte tilbake til Sølvverket i oktober i 1772. Her fant man ut at prøvene inneholdt det enda mer verdifulle grunnstoffet kobolt, og det ble ganske umiddelbart sendt ut folk for å undersøke området. Ole Witloch fikk tilbake jobben ved Sølvverket og ble satt til å lede letingen etter koboltmalmen, og prøvene de sprengte ut var lovende.

Sommeren 1773 sendte Oberbergamentet ved Sølvverket sin beretning til kong Christian VII. Kort fortalt stod der at det var gjort lovende funn av kobolt på Modum.

Styresmaktene i Danmark-Norge hentet inn ekspertise fra Sachsen, hvor det fra før var store koboltverk. Fagfolkene fra Sachsen skulle finne ut om funnene på Modum var drivverdige. Samtidig fikk Peter Hofnagel, som i 1758 hadde anlagt en fajansefabrikk på Herrebøe i Idd ved Halden, i oppdrag «udi det allerhøist-kongelige Laboratorio på Kongsberg at undersøge de nye oppdagede Kongelige norske Cobold-Ertzers Gehalt og Forhold af Riighed på inneholdende blaat Farve-Væsen, og af samme Ertzer udlaboreret og fabriqueret første Safra, Safflor af blaae Farver, og med oljeblaat, der af den nye opdagede norske Cobolt-Ertz her i Riiget er fabriqueret og til Prøver paa Fayancer og Porcellæn andbragt til fornøielsee for Collegierne of til Oplysning og Efterretning for det derefter anlæggede norske kgl.Cobold—Farve-Værk paa Modum i Norge».

I 1774 fremstilte Hofnagel «35 farveprøver på de høyeste og lifligste blaae Farver og Porcelain med Fajance Farver, samt Smaltzblaae.»

Prøvedriften startet sent i 1773. Man grov og sprengte rett ned i fjellet, altså som et dagbrudd. Man anla også en dam og demmet dermed opp Skuterudtjern. Dette gav kraft til et lite pukkverk, som pukket malmen og fikk fram grovsortert kobolt. Kobolten ble så sendt til Hadeland Glassverk, hvor smeltediglene var stilt til Peter Hofnagels disposisjon.

Prøvedriften var lovende, og den 1. april 1776 ble det Kongelige Modumske Blaafarveværk stiftet.

Blaafarveværkets første bestilling på blått fargestoff stammer fra høsten 1776. Bestillingen kom fra Den Danske Porcelainsfabrik, grunnlagt 1. mai 1775,^[6] ett år før Blaafarveværket formelt ble stiftet. Den danske porselensfabrikken ble grunnlagt etter at kjemikeren Franz Heinrich Müller hadde løst gåten med hvordan man framstilte ekte porselen, som har den fordelen at det verken kan trekke til seg væske eller krakelere.^[6] Müller grunnla fabrikken sammen med blant annet enkedronning Juliane Marie og daværende kronprins Frederik som aksjonærer,^[6] men produksjonen startet opp uten at at den hadde tilgang til eller leveranseavtaler for alle råmaterialene for framstilling av porselenet.

Den Danske Porcelainsfabrik ble til Den Kongelige Danske Porcelænsfabrik den 29. juni 1779, etter at kongen påtok seg det økonomiske ansvaret for fabrikken i kgl.res. av 21. april samme år.^[6] I dag er imidlertid denne fabrikken kjent som Royal Copenhagen.

Koboltblått stråmønster var blitt svært populært i Europa, etter at porselensfabrikken i Meissen i Tyskland kom igang med sin produksjon av ekte porselen i 1710-årene, og Müller hadde sett for seg muligheten til å få produsert dansk porselen med en tilsvarende blådekor, noe danskene kaller «musselmalt». Siden man måtte bruke kobolt til å lage blåfarge, og kobolt var vanskelig å utvinne, ble dette en svært kostbar vare og et statussymbol. Kobolt var nemlig mer verdifullt enn sølv på den tiden.^[5]

Grunnen til at kobolt var påkrevet, var at det på denne tiden var det eneste mineralet som tålte den høye temperaturen som var nødvendig for å brenne glasert porselen uten at fargen smeltet og fløt utover. Først brennes porselenet en gang ved cirka 900 °C. Deretter ble gjenstandene hånddekorert med koboltfarget maling, tørket og deretter duppet i glasur, og så brent andre gang for å binde sammen glasuren og porselenet ved cirka 1 400 °C. Denne måten kalles «underglasurdekor» og har store begrensninger med hensyn til bruk av farger.

Berghauptmann ved Kongsberg Sølvverk, Jørgen Hiort, ble gitt fullmakt fra regjeringen i København til å begynne byggingen og utviklingen av Blaafarveværket. Carsten Anker, som på denne tiden ledet de norske glassverkene, var også med – som leder av kongens koboltprosjekt. Han undersøkte markedet, og det var også han som skaffet Hofnagel tilgang til glasshytten ved Hadelands Glassverk.

I 1777 ble det bestemt at selve fargeverket skulle legges til sletten nedenfor Haugfossen, som er den fossen på Østlandet med høyest fritt fall – 39 meter. Her lå gården Fossum, som ble kjøpt opp for 30 000 riksdaler den 22. mai 1778. Fossum ble da overtatt av Frantz Hank – hvis svigerfar var Jørgen Hiort, direktør på Sølvverket og nå også Blaafarveværket.

23. januar 1778 kjøpte kongen av Danmark-Norge Skuterud gård hvor koboltfunnene var gjort, og hvor det var påvist drivverdig kobolt. Gården ble kjøpt for 3 500 riksdaler. Det var antagelig på denne gården Peter Hofnagel bodde da han var med på prøvedriften av malm i området.

Høsten 1778 ble det lagt frem forslag til plan for Værket. Planen ble godkjent av Hiort og hyttemester Waitz, men skattmester i Danmark-Norge, Carl Schimmelmann, sendte opp en nær medarbeider, Schramm. Schramm utarbeidet sine egne planer, hentet inn anbud på materialer og arbeidskraft – og gjennomførte sine egne planer, uten å først konsultere Anker og Hiort. I ettertid har flere tatt til orde for at Schramms planer var bedre enn de opprinnelige. Blant annet sparte man med hans planer inn en tredel på bygningsmasse, sammenlignet med planene til Hiort.

Frem til 1827 ble det ikke drevet gruvedrift i tradisjonell forstand ved Blaafarveværket. Man drev derimot dagbrudd, store åpne bergverk rett ned i berget der man fant kobolt. Det ble således store mengder gråberg og mye unødvendig sprengning for å komme til koboltårene, som ofte var svært tynne og fattige. Karl Friedrich Böbert forteller fra sine Haubtberichte at malmen enkelte steder var så fattig at kun 0,2 % var ren kobolt.

De store dagbruddene ble støttet opp av trestokker. Dette hindret at bergveggene falt sammen over arbeiderne som jobbet i dagbruddene og gav samtidig en viss varslingstid dersom berget skulle begynne å bevege seg. En skilte mellom varslingsstokker og støttebjelker: Varslingsstokkene var tynnere, og dersom disse knakk, måtte en komme seg ut fra dagbruddet (eller gruvegangen) så fort som mulig. Støttebjelkene skulle forhindre at berget falt sammen.

Den 25. desember 1827 gav Böbert ordre om å begynne å bore en gruvegang. Grunnen til dette var, som han skrev: «Ubekvemmelighetene ved en slik bygging [dagbrudd], spesielt om vinteren, skal en ikke være blind for, og er også allment kjent, men uansett kan man ikke på forhånd vite om dette noen gang kan erstattes av innføringen av en underjordisk gruvedrift. Dersom dette lageret [koboltmalmen på Skuterud] er overensstemmende med lignende forekomster andre steder, og innehar den et ertslags alminnelige karakter, så må dens ertser utholde en dybde av minst 100 meter, selv om samme riktignok avvekslende vil kunne gjennombrytes av såkalte tomme bergarter. »^[7]

Böbert lister videre opp seks viktige grunner til dette. Blant annet kan man utvinne malm, dersom man treffer på det, og han får ledet vannet som samler seg i dagbruddene ned til pukkverkene som trenger mer vannkraft.

Nordmennene hadde liten erfaring med stolldrift. Den eneste metoden de norske arbeiderne kjente til, var fyrsetting. Böbert gikk først inn for håndboring, slik han var vant til fra de tyske bergverk, men måtte etter hvert medgi at fyrsetting var en langt mer effektiv metode når det gjaldt å komme gjennom de harde bergartene i Norge.

Stollen som ble påbegynt like etter 25. desember 1827 fikk navnet «Forhaabningstollen». Denne stollen ble åpnet for publikum i 1993 som den første etter opprettelsen av Stiftelsen Blaafarveværket i 1971.

Senere skulle det vise seg at av anlegget av virkelige gruver gav en enorm avkastning. Gruvedriften gav mer effektiv utnyttelse av arbeidskraften, i og med at en slapp å bryte seg gjennom 100 meter gråberg før man kom ned til malmen. Nå kunne en i stedet grave seg rett innover, og deretter hule ut berget der det var malm. Slike store hulrom hvor malmen ble tatt ut kalles strosser.

Böbert bygget på 1820-tallet også en gruvejernbane med hestedrift og støpejernssviller som brukt til å transportere malm, dette var antagelig den nest første jernbanen i Norge. Böbert fikk også arbeiderne til å drive seks tommer mer, uten tillegg i lønnen. Böbert er i ettertid kalt et geni. Han ble ansatt på Blaafarveværket i svært ung alder og klarte med enkle grep å drive Blaafarveværket fra en underskuddsbedrift til et formidabelt overskuddsforetak. I 1840 gikk Böbert over til stillingen som direktør for Kongsberg Sølvverk, som han ledet i 30 år.

Å få fram blått pigment var en lang prosess. Først ble malmen tatt ut fra berget, hvor den så ble skeidet like utenfor gruvegangene på Skuterudsåsen. «Zu scheiden» (tysk) betyr å skille, atskille. At malmen ble skeidet er altså at malmen ble skilt fra gråberget. Gråberg er ”alt det andre”, altså det unødvendige og uinteressante. På Skuterudåsene er der mange tusen tonn gråberg som ligger igjen etter 120 års drift. På fagspråket heter dette Felshauger, «Fels» på tysk betyr grunnfjell. Fels er, i motsetning til det mange tror, ikke det samme som slagg. Felshaugene på Blaafarveværket er altså ikke det samme som slagghaugene på Røros. Slagg er stein som er brent, det vil si smeltet fels. Slagget på Røros er også avfall fra et helt annet ledd i prosessen med å få frem det man var ute etter. Malm kalles erts – av tysk «Erz».

Etter at koboltmalmen var skilt grovt fra gråberget, ble dette kjørt ned fra Skuterudsåsen til pukkverket på nordøstsiden av Haugfossen. Senere kom også pukkverk nærmere gruvene, Bergan og Skuterud. Ved å knuse nærmere gruvene slapp man å kjøre store mengder unødvendig stein over lange strekninger. Gruvene ligger omtrent 5 kilometer fra selve Værket.

I pukkverket ble malmen knust ved hjelp av store tømmerbjelker som var plassert på høykant ned mot et underlag av jern. Selve stokkene var også beslått med jern. Disse slo kontinuerlig ned på malmen som ble ført under, og knuste det til pukk. Etter at malmen var knust, måtte en skille gråberg (fels) fra kobolt – dette ble gjort ved flotasjon.

Flotasjon er en måte å skille malm fra gråberg på. Metoden er i dag^[når?] den samme rent prinsippmessig; I en lang vaskebenk, støtbenk, tysk: stossherder (stoss=støt) ble det drevet store mengder vann fram og tilbake, mens den knuste pukken lå i selve benken, under vann. De letteste partiklene ble ført med vannet og ut – det som ble liggende igjen var ’’koboltsligen’’(Se: slig). Fra pukkverket ble det som da ble benevnt slig ført over til selve Blaafarveværket.

Blaafarveværket skulle omdanne sligen til blått pigment, og dette skulle aller helst være farge av høyeste kvalitet og internasjonal standard: Saksisk blå.

Aller først måtte sligen røstes – det vil si oppvarming over lang tid for å fjerne det som var mulig å få bort av forurensning i koboltmalmen, så som svovel og arsenikk. 60–80 kg slig ble brent i en åpen flammeovn, i nærheten av det som kalles arsenikktårnet.

Ovnen, røsteovnen, holdt 600 °C. Arsenikk og svovel begynte da å stige opp som en hvit røyk fra sligen. Røyken ble ledet først gjennom arsenikktårnet, og deretter opp et langt giftfang – en 289 meter lang røykkanal som ledet bort den hvite, giftige røyken. Her avsatte arsenikken seg som sot, og kunne feies ut og selges. Arsenikk var et verdifullt biprodukt, brukt til blant annet impregnering av treverk og som middel mot sopp og lopper. At arsenikk er giftig har vært kjent siden oldtiden, og arbeidere som ble gitt oppgaven med å feie giftfanget og arsenikktårnet, ble gitt ekstra betaling for risikoen de utsatte seg for.

Etter røstingen skulle det ideelt sett ikke være noe forurensning igjen – altså skulle man kun sitte igjen med ren kobolt. Kobolten skulle nå smeltes sammen med kvartssand (finmalt kvartsitt) og pottaske. Pottaske er K₂CO₃, det vil si kaliumkarbonat.

Kvartssand ble utvunnet fra egne forekomster like i nærheten av Værket, og også ved gruvene. Kvartsen måtte være så ren som mulig, ellers kunne det kunne gå ut over fargen og renheten på det ferdige produktet. Pottasken ble utvunnet av aske fra storbladete løvtrær, og ofte raffinert gjennom flere steg for å få frem mest mulig ren pottaske. Faktisk var pottaske en av de mest etterspurte kjemikaliene i Europa på denne tiden. En kjenner til at Blaafarveværket hadde problemer med å skaffe ren nok pottaske – pottaske ble produsert lokalt på Værket, det kom fra gårdene omkring, men ble også kjøpt fra Valdres, New York, Köln og St. Petersburg.

For å lage pottaske, gjorde man som følger:

En sylinder uten bunn ble plassert på et steinunderlag, hvor steinen hadde en fuge eller fordypning i seg, slik at den ledet produktet bort i en annen beholder. En la så et underlag av gress på bunnen, dekket av et lag kvister. Dette var filteret, som skulle hindre askerester i å renne ned i pottasken. Oppå dette «filteret», ble der helt vanlig aske fra brenning av bredbladete trær. Deretter ble det helt vann i sylinderen, og det som da blir kalt pottaske kommer rennende ut fra undersiden, og ned i en annen beholder. Det sier seg selv at dette produktet ville være av svært varierende kvalitet.

Produktet kunne raffineres videre, for å oppnå større grad av renhet.

Kvarts ble som sagt utvunnet fra forekomster like i nærheten av Værket, og visse steder i nærheten av gruvene. Kvartsen måtte også være helt ren, for å unngå misfarging av sluttproduktet.

Kvarts ble brutt ut i stykker på størrelse med et menneskehode, stablet i kjegleform og utsatt for vedvarende sterk varme over tid. Ved omtrent 600 °C ble kvartsen mør. Den ble så avkjølt og malt til fin sand, og siktet for urenheter og for store stykker i tørrpukkverket.

Etter å ha skaffet til veie disse råmaterialene var tiden kommet for å smelte det sammen. Den ettertraktede varen var i sin rene enkelhet egentlig bare finmalt glass. Blander en pottaske og kvarts og smelter det sammen, får en – glass.

Uten elektrisitet trengte en store mengder ved for å varme opp glassblandingen, og det måtte være helt rett sammensetning på blandingen for at resultatet skulle bli perfekt. Glassmeltingen krevde også et stort hus, og på Blaafarveværket står Glasshytta den dag i dag. Slik den fremstår, har den verdens største åpne, søylefrie rom for bindingsverkhus. Dette var nødvendig for å skaffe tilstrekkelig plass til de to smelteovnene som var her inne.

Hver av de to ovnene hadde plass til seks smeltedigler, potter av leire. I pottene ble det fylt 200 pund, med andre ord omtrent 91 kg (90,7), av blandingen pottaske, kvarts og koboltslig. Blandingen ble så utsatt for 1200 °C i 12 timer. Det dannet seg da en flytende, blå masse – rent, blått glass. Når de tilmålte 12 timer var omme, ble glassmassen helt over i kar med vann. Glasset sprang – det vil si, knuste i små biter på grunn av denne raske avkjølingen.

Etter at en hadde fått frem blått glass, måtte dette tørke, i det som het «Trockenkammer» – fra tysk: tørkerom. Deretter bar det tilbake til pukkverket – det vil si glasspukkverket, denne gangen. Her ble det blå glasset grovpukket på samme måte som ertsen først ble pukket. Etter at pukkingen var unnagjort, ble glasset malt på store kvartssteiner, til forveksling lik dem vi kan finne i gamle kvernhus rundt i landet. Kvernsteinene var sammensatt av tre deler: en stor stein til underlag, 1 meter i diameter og 1,2 meter høy, og deretter en stein delt i to halvdeler oppå denne. De to halvdelene hadde også et spor på undersiden, for å dra med seg glassmassen over den digre steinen de gled over. De to halvdelene var bundet sammen med et jernbånd langs kanten, og ble drevet rundt av de samme møllehjulene som også drev glasspukkingen.

Glassblandingen ble malt i fargemøllene med litt vann i 6 timer, hvorpå massen ble brakt over i sedimentasjonsbasseng. Poenget med disse karene var at de tyngste og groveste kornene skulle falle til bunnen. Når dette var unnagjort etter noen minutters tid, ble massen spylt videre til et nytt basseng, eller «sump» som det her ble kalt. Blåslammet som falt til bunns i sump nummer to var det som ble kalt normal kvalitet, Coleur. Videre ble slammet stående i sump nummer tre i 8-10 timer, hvor en fikk eschel, finmalt og lys blå.

Fra sump nummer tre ble slam som fremdeles hadde farge satt ut i sumper ute, og ble stående i flere uker – ja, måneder. Alt som kunne brukes til noe ble solgt.

Pigmentet ble lysere jo finere det var malt, således kunne en hente ut svært fine kvaliteter og svært dårlige kvaliteter fra samme smeltedigel. Benevnelsene på finhet var satt av de saksiske blåfargeverkene, og var:

H – Hoch - høy
F – Fein - fin
M – Mittels - middels
O - Ordinär – ordinær

Innenfor dette systemet var det igjen flere grader av finhet, avhenging av finheten på pulveret. Var produktet svært fint, benevnte man det med flere f-er. For eksempel produserte Blaafarveværket opp til 5FC – FFFFFC. Dette var en dyp blå vare, med svært fine korn.

Produktet ble så pakket i tønner. Værket hadde eget bødkerverksted, en bygning som også står i dag.

En kunne ikke bruke hvilket som helst treslag i tønnene, aller helst brukte man gran og bøk. Dette fordi andre tresorter utskiller blant annet terpentin, som kunne ødelegge fargen på den ferdige varen. Når varen var pakket og stappet i tønnene, brennmerket man disse med produkttype og produsent, og fargepigmentet var klar for levering. Blaafarveværket solgte i sin storhetstid fargepigment til så å si hele verden – faktisk forsynte Blaafarveværket alene 80 % av verdens totale marked for blått pigment.

Frem til 1821 ble Blaafarveværket eid av den dansk-norske og siden den norske staten. I 1813 ble Blaafarveværket pantsatt. Staten trengte penger til å betale for varer som Peter Wilhelm Berg hadde skaffet, på tross av engelsk blokade av Danmark-Norge. Ettersom staten ikke kunne betale, måtte den pantsette de to viktigste bedriftene den rådde over: Blaafarveværket på Modum og Vallø saltverk. Kongen forpliktet seg til å betale avdrag til Berg: 6 % renter og 4 000 riksdaler to ganger i året. Dette raknet imidlertid ved første avdrag, og Berg måtte holde seg til pantet han hadde fått.

I de økonomisk vanskelige årene etter 1814 solgte finansminister Herman Wedel Jarlsberg flere hundre tonn koboltblått som i krigsårene hadde hopet seg opp på Modum for å skaffe midler til statskassen. Den norske regjeringen hadde problemer med få lån i bankene i London, kanskje ble Norge boikottet på grunn av jødeparagrafen eller kanskje hadde Norge liten kredittverdighet fordi Stortinget hadde gått bort fra garantien gitt på Eidsvoll.^[8] Wedel antok at Modum tilhørte staten slik det hadde gjort siden 1776, men eiendomsretten hadde gått over til Peter Wilhelm Berg som hadde pant i verket. Staten ble av høyesterett i 1819 dømt til å betale Berg 250.000 mark pluss 6 % rente.^[5]

14. januar 1814, ved fredsslutningen i Kiel, ble unionen mellom Norge og Danmark oppløst, og senere samme år ble Unionen mellom Sverige og Norge opprettet. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum, men forliksrådet nektet å behandle saken, og den endte etter hvert i Høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. 18. mai 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821 og ble kjøpt av Benjamin Wegner på vegne av et konsortium bestående av Wilhelm Christian Benecke, bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul Ernst Rohde, det engelske handelshuset Solly og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt Friedrich Roscher som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829.

Ingerid Hagen skriver at «Benjamin Wegner synes å ha hatt et nært forhold til sin svigerfar Ludwig Erdwin Seyler. Det er helt på det rene at svigerfarens store kontaktnett og innflytelse i handelsmiljøer både i og utenfor Hamburg var til stor hjelp for svigersønnens senere forretningsmessige suksess. Navnet på bankierfirmaet Joh. Berenberg, Gossler & Co. dukker også hyppig opp i Blaafarveværkets arkiv.»^[9]

I den 27 år lange perioden under Wegner og Benecke ble verket Norges største industribedrift og ekspanderte voldsomt på verdensmarkedene, samtidig som det skjedde store teknologiske og sosiale fremskritt i tilknytning til verket. Wegner og Benecke ansatte to fremsynte og effektive direktører under seg: Karl Friedrich Böbert som bergmester og Friedrich Roscher som hytteinspektør. Etterhvert kom direksjonen ved Blaafarveværket også til å bestå av andre personer. Den daglige ledelsen av virksomheten på Modum lå i praksis hos direktørene for henholdsvis gruvevirksomheten og hyttevesenet (bergmesteren og hytteinspektøren). Wegner bodde etterhvert langt unna verket og tilbrakte mye tid på forretningsreiser, men besøkte verket regelmessig. Det forretningsmessige hovedkontoret lå imidlertid i Christiania.

I 1840-årene vokste det fram en syntetisk fargeindustri. Det ble funnet et billigere syntetisk blått fargestoff, ultramarin, som begynte å utkonkurrere kobolt som fargepigment.

Fra 1846 merket man nedgang i salget, og de to neste årene ble kritiske for Blaafarveværket. Hverken ledere eller arbeidere hadde forutsett dette, ettersom Værket ble sett på som bedriften som ikke kunne bukke under. Da den internasjonale krisen rammet Europa i 1848, så det virkelig mørkt ut. Flere søkte seg over til andre bedrifter, mange av dem til Sølvverket, hvor Böbert på denne tiden var blitt sjef.

Blaafarveværket leverte inn sitt bo til «Opbud-Skifte-behandling» den 16. januar 1849. Salget var da stanset helt, og kommisjonærenes lagre i Paris, London og Canton var helt fulle.

20. juli 1849 ble Blaafarveværket nok en gang solgt på auksjon. Gustav Benecke og James Reeves fikk tilslaget – men dagen etter, 21. juli, overtok James Reeves selv Blaafarveværket for 80 000 spesiedaler. Værket ble da overtatt av firmaet Goodhall & Reeves.

Håpet var at nye markeder for kobolt skulle åpne seg. Det viste seg at det fremdeles bare var koboltpigmentet som tålte de høye temperaturene for glasurbrenning, men det var fremdeles lavkonjunktur i hele Europa, og salget tok seg ikke opp igjen slik man håpet.

Engelskmennene fant en stor forekomst av kobolt og begynte å ta ut malm fra den. I 1855 ble derimot hele Blaafarveværket kjøpt opp av Sächsischer Blaufarbenwerkverein. De drev Blaafarveværket videre.

Hovedproblemet for sakserne var transportsystemet mellom gruvene. De store ortene inne i fjellet gjorde at en måtte hale malmen og gråberget oppover og ut gjennom Clara-stollen, som ligger 307 meter over havet. I tillegg var de innbyrdes gangene og tilkomstveiene mellom gruvene dårlig opplagt og planlagt etter mange års drift. De anla derfor Ludvig Eugen-stollen; utgangen til denne ligger 150 meter over havet. Dette lettet transporten ut betraktelig. Fra utgangen av Ludvig Eugen Stoll gikk det taubane ned til pukkverket ved Bergan.

I 1870-årene fant man igjen store koboltforekomster, og det ble ansatt enda flere arbeidere. Igjen blomstret Blaafarveværket, og optimismen var stor. I 1885 ble det laget et grunnriss av gruvene, med planlagte prosjekter inntegnet. Dette viser at man tenkte på å anlegge en 1 000 meter lang stoll under Ludvig Eugen-stollen (800 meter lang), og rett ut til Bergan pukkverk. I tillegg tenkte man å anlegge en stoll på 1320 meter til Butjern, og ved å føre disse to stollene sammen sikre en stabil vannforsyning til Bergan pukkverk.

Malmforekomstene viste seg etterhvert så ustabile, at det ble reist tvil om det i det hele tatt var forsvarlig økonomisk å begynne med så store prosjekter. Det fantes gode argumenter både for og mot, men den endelige beslutningen kom i 1898 – driften skulle legges ned.

I tilknytning til Blaafarveværket vokste det opp et gruvesamfunn med noen tusen innbyggere, som var verkets ansatte og deres familier.

Blaafarveværket er sett på som en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt sosiale rettigheter for arbeidere. Denne utviklingen skjedde under den private stordriften da verket ble ledet av Benjamin Wegner. Anton Martin Schweigaard uttalte i 1848 at «man skulde vanskelig kunne påvise noget Værk, som i de sidste 25 Aar havde været drevet med større Omhu og Hensyn til Arbeiderne» enn Blaafarveværket.^[10]

På Skuterudflata nedenfor gruvene bygget Værket opp en hel liten by til gruvearbeiderne. Her bodde også Böbert i sin tid som bergmester. I 1827 arbeidet der 500 mann i gruvene og på pukkverkene – i 1840, da Böbert gikk over til direktør ved Sølvverket, jobbet her 1205.

Alt i 1784 ble det anlagt skole på Skuterudflata, og samtidig en på Nymoen. Blaafarveværkets ledelse la stor vekt på å ikke bare lære opp folk, men også beholde den kompetansen bergfamiliene hadde. Om far jobbet i gruvene, så var dette viktig lærdom han kunne lære videre til sin sønn, og så videre. Slik slapp man i stor grad å måtte lære opp nye folk etter hvert som de gamle falt fra, og som et resultat sparte man penger, og kunne utvinne mer malm.

Arbeiderne og deres familier hadde også rett på «gode og rimeligst mulige kornvarer», å skaffe dette var bergmesterens oppgave. Værket hadde derfor egne kornmagasiner til sine arbeidere. Åsene rundt gruvene og Blaafarveværket var sådd med boliger, ikke bare arbeidernes boliger, men håndverkere som kunne yte tjenester til folkene i området. Her fantes hjulmakere, smeder (som smidde bor til gruvearbeiderne), pottemakere, skreddere og så videre.

Verket hadde bl.a. egen apoteker og lege. Fra 1839 var Heinrich Arnold Thaulow verkslege.

Arbeiderboligene på Nymoen var bygget opp som tomannsboliger, med et enkekammer i tilknytning til hver bolig. Husene var på tilsammen 94 kvadratmeter, og stuen var ikke bare oppholdsrom for hele familien, men også soverom. De 94 kvadrat var altså delt inn i fire leiligheter, om vi teller med de små enkekamrene.

Begge leilighetene delte på 1 mål med jord, hvor de dyrket grønnsaker, poteter og korn. I tillegg drev ofte mennene i husstanden jakt og fiske. Familien hadde som oftest noen husdyr, antageligvis kyr. De dyrket mest til eget bruk, men solgte også litt. Inntektene fra dette salget kunne godt komme opp i 1/3 av familiens totale inntekt.

En i dag velkjent fransk sosiolog, Pierre Guillaume Frédéric le Play (1806–1882), besøkte Norge i 1845. Han undersøkte arbeideres levekår i Europa, og publiserte resultatene sine i 1855. Takket være hans bokverk Les Ouvriers Européens, kjenner vi til forholdene i en typisk arbeiderfamilie på Blaafarveværket i 1845. Blaafarveværket var Norges største arbeidsgiver på den tiden, så det er ikke rart at nettopp Blaafarveværket ble valgt ut.

Arbeideren Le Play valgte ut arbeidet ved smelteriet på Værket. Arbeidsdagen var 12 timers kontinuerlig skift – det ble altså jobbet ved smelteriet døgnet rundt. Dette måtte til for å holde bålet under smelteovnene ved like. Familien bodde i et hus likt det beskrevet over.

Le Play førte statistikk over hva familien inntok i sitt kosthold, og også inntektene deres. Til sammen tjener familien 778,70 kroner i 1845. Mannens lønning er på 447,12 kroner, resten er huslig produksjon og salg av det de selv dyrker i hagen. Arbeidsgivers bidrag til understøttelse og sykehjelp beløper seg til 6 kroner og 12 øre.

Boligen var gratis, lys og brensel var gratis, gratis legehjelp ved sykdom og medisiner, både for arbeideren og dennes familie. I tillegg fikk familien kjøpe korn fra Blaafarveværkets kornmagasin til redusert pris og den fikk gratis skolegang for alle barna. Det var egne ordninger for enker, bolig er en ting, og i tillegg hadde en pensjonsordninger. En arbeider hadde også full lønn i to måneder ved skade i arbeidet. Ved sykdom fikk arbeideren halv lønn i to måneder.

Ble en arbeider som hadde jobbet ved Blaafarveværket i mer enn to år skadet i arbeidet, slik at dette førte til uførhet, fikk denne etter omstendighetene 1/3 eller 1/2 av sin opprinnelige lønn. Enker fikk enkepensjon, og barna hennes fikk pensjon til de var 14 år gamle.

Familien i 1845 drakk ikke alkohol i det hele tatt – det vil si, kun svakt hjemmebrygget eller kjøpt øl. Dette var et resultat av Blaafarveværkets egen avholdskampanje og arbeidernes egen avholdslosje. Marcus Thrane jobbet ved Blaafarveværket som lærer på Nymoen skole ett år, fra 1847.

Etter at driften ved Blaafarveværket ble nedlagt i 1898, fikk noen av arbeiderne jobb ved det nye Haugfoss Træsliperi, som Værket opprettet. Ved at Værket selv investerte i en ny bedrift ved Haugfossen, slapp eierne 5 års fattigvesenplikt etter konkurs eller nedleggelse av virksomhet. Alle arbeiderne kunne ikke få ny jobb ved tresliperiet. Noen fant nytt arbeid på et annet tresliperi, og mange flyttet fra Modum til jobb andre steder.

I september 1968 oppdaget Kjell Rasmus Steinsvik hva som var i ferd med å skje med det tidligere Blaafarveværket, og sammen med sin kone Tone Sinding Steinsvik, begynte han arbeidet med å redde Blaafarveværket. Stiftelsen Modums Blaafarveværket ble grunnlagt i 1970. «Visjonen var klar: Skape forståelse for helhet og sammenheng i det store spennende Værket som var skapt og lever lokalt – og er 100 % avhengig av verden og det globale».

Det ble konflikt mellom kommunens interesser for arbeidsplasser i området, og lokalbefolkningen var heller ikke ensidig positive til å bevare de gamle bygningene til fordel for arbeidsplasser – men i dag er Blaafarveværket et museum. Gruvene sikres og husene blir vedlikeholdt.

Koboltgruvene ble gjenåpnet som museum av kong Harald i 1993, og stadig flere deler av gruvene har blitt tilrettelagt for publikum. Clara-stollen er åpnet for rullestolbrukere.

I dag er det museum og årlige kunstutstillinger på Blaafarveværket, som er et av Norges 10 mest besøkte museer. Blaafarveværket er et intakt eksempel på et tidlig 1800-talls stort gruvesamfunn, og markedsføres som en del av «Kunstnerdalen». Museumsanlegget strekker seg over ca. 8 km.

Kjell Steinsvik har fått Buskerud fylkes kulturpris to ganger, én av dem sammen med Tone Sinding Steinsvik, og ekteparet ble i 1993 utnevnt til riddere av 1. grad av Dannebrogordenen for sin innsats for å bevare Blaafarveværke^[11] Museet ble i 2018 kåret til "Årets museum".^[12] Samme år ble Tone Sinding Steinsvik vinner av EUs kulturpris for sitt arbeide for Blaafarveværket gjennom 50 år.^[13]

Blaafarveverket er valgt ut som et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse (KULA). ^[14]

Fra 1978 og fram til i dag har det vært vist nordisk klassisk kunst i utstillingsbygningen på Blaafarveværket, i de senere år ofte i samspill med samtidskunst. Her følger en oversikt over disse hovedutstillingene. Også ved de tilknyttede anleggene Nyfossum og Th. Kittelsen-museet holdes årlige kunstutstillinger.

• 2022: Mellom 2 Verdener. Mystikk og myter i norsk kunst 1850-1950
• 2021: Sommereventyr. Nasjonalmuseet på Blaafarveværket
• 2020: Mathilde Dietrichson
• 2019: "Norske landskap" - Lul Krag og Tone Indrebø
• 2018: "Hjemmets skatter"
• 2017: "Drømmen om en hage"
• 2016: "Møter med Kai Fjell" (Kai Fjell, Lars Elling, Svein Bolling, Vibeke Slyngstad, Inger Sitter, Håkon Anton Fagerås)
• 2015: "Blå stemninger" (Kjell Nupen m.fl.)
• 2014: Th. Kittelsen
• 2013: «Munch og malervennene på Modum»: Frits Thaulow, Edvard Munch, Jørgen Sørensen, Karl Jensen-Hjell, Gustav Wentzel og Kalle Løchen.
• 2012: «Kvinner i kunsten»: Asta Nørregaard, Harriet Backer, Kitty Kielland, Marie Hauge, Marie Tannæs, Signe Scheel, Elisabeth Sinding, Nina Sundbye.
• 2011: «Malerkongene»: Anders Zorn og Odd Nerdrum.
• 2010: «Sammen»: Christian Krohg, Oda Krohg, Xan Krohn, Julie de Holmberg Krohn, Unni Askeland, Sverre Bjertnæs.
• 2009: «Drømmesommer»: Prins Eugen, Nikolai Astrup, Ulf Nilsen.
• 2008: Tidemand og Gude, Marcus Larson, Kilian Zoll, Ole Jørgen Næss.
• 2007: «Hipp hipp hurra»: Christian Krohg, Carl Larsson, P.S. Krøyer, Håkon Gullvåg.
• 2006: Peder Balke og Ørnulf Opdahl
• 2005: Vilhelm Hammershøi og Ida Lorentzen
• 2004: Thorvald Erichsen
• 2003: Harald Sohlberg
• 2002: Carl Fredrik Hill
• 2001: Ernst Josephson og Auguste Rodin
• 2000: Otto Sinding, Stephan Sinding og Christian Sinding
• 1999: Edvard Munch og Arne Kavli
• 1998: «To malerinner»: Asta Nørregaard og Helene Schjerfbeck
• 1997: «Somrene på Skagen»: P.S. Krøyer, Michael Ancher, Christian Krohg, m.fl.
• 1996: «Det søte liv»: Isaac Grünewald, Sigrid Hjertén, Ludvig Karsten, Henrik Sørensen
• 1995: Theodor Kittelsen
• 1994: «Somrene i Normandie»: Claude Monet, August Strindberg, Frits Thaulow m.fl.
• 1993: Christian Krohg
• 1992: P.S. Krøyer
• 1991: Bruno Liljefors
• 1990: Anders Zorn
• 1989: Carl Larsson
• 1988: Gerhard Munthe
• 1987: Nikolai Astrup
• 1986: Thomas Fearnley
• 1985: Erik Werenskiold
• 1984: Tidemand og Gude
• 1983: Harriet Backer og Kitty Kielland
• 1982: Kai Fjell
• 1981: Hans Heyerdahl
• 1980: Theodor Kittelsen
• 1979: Frits Thaulow
• 1978: Christian Skredsvig

Glasshytten var opprinnelig den store smeltehytten hvor kobolt, kvarts og pottaske ble smeltet sammen i store digler. I dag blir Glasshytten brukt som festhall og konsertlokale. I sydrommet finnes en lett forståelig modell av prosessen fra koboltmalm til fargepulver.

Møllen var bygningen hvor koboltsmalten fra glasshytten ble malt til fint fargepulver. I dag inneholder bygningen en utstilling med porselen fra store deler av verden, dekorert med farge fra Blaafarveværket.

Arsenikktårnet er en høy, smal bygning. Her ble koboltmalmen renset for arsenikk ved hjelp av varme. Arsenikken, omdannet til arsengass, steg opp i en lang røykkanal, kalt giftfanget. Giftfanget ble revet tidlig på 1900-tallet.

Hjulhuset og glasspaviljongen I hjulhuset stod vannhjulene som drev fargeproduksjonen på Værket. I dag vises Blaafarveværkets historiske og tekniske produksjonsprosesser. Her finnes også en presentasjon av Blaafarveværkets arkivmateriale.

Bødkerverkstedet Her ble det laget tønner som det blå fargepulveret ble eksportert i. I dag kalles bygningen "Bødkerkroa" og rommer et spisested hvor det serveres hjemmelaget mat og matsuvenirer.

Utstillingsbygningen er det eneste minnet fra moderne industri på området, bygningen var opprinnelig en dokkefabrikk. I dag er den modernisert og rommer hver sesong en kunstutstilling.

Bondegården, eller "Barnas Bondegård", ligger like sørøst for selve Værket, ved bredden av Simoa. Dette er en samling gårdsbygninger hvor besøkende kan møte ulike gårdsdyr, og skoleklasser kan oppleve gamle gårdstradisjoner.

• Koboltgruvene: Koboltgruvene er en samlebetegnelse på et omfattende tidligere gruveområde i Skuterudåsen, 8 kilometer fra Blaafarveværket. Området omfatter i dag historiske bygninger, industrihistoriske utstillinger, kunstutstillinger, turområder og et spisested, "Gruvekroa", som også er startpunkt for flere guidede turer i gruvene.
• Nyfossum: Nyfossum var bolig for hytteinspektør Friedrich Roscher i storhetstiden og er tegnet av Roscher selv. I dag er det utstillinger, hageanlegg og servering.
• Haugfosstråkka: En samling historiske bygninger ved toppen av Haugfossen. Haugfosstråkka ligger ca. 500 meter fra Blaafarveværket ved riksvei 287. Haugfosstråkka omfatter landhandel, smykkebutikk og et sommeråpent spisested, "Thranestua".
• Haugfossen rundt: Tursatsing i Modum, i området ved Blaafarveværket, Simoa med Haugfossen. Prosjektet har bestått i rydding av kulturlandskapet som vitner om tidligere drift. Opprettelse av utsiktspunkter og rasteplasser. Informasjon langs stien ved hjelp av plaketter og QR-koder.
• Theodor Kittelsen-museet: Ligger ved Koboltgruvene, 8 km fra Blaafarveværket. Inneholder en permanent utstilling, et bredt spekter av Kittelsens arbeider, og i tillegg årlige temautstillinger.

• Musikkvideoen til Satyricons singel "Black Crow on a Tombstone" ble spilt inn i Koboltgruvene i 2009.
• Deler av spillefilmen Blåfjell 2: Jakten på det magiske horn er spilt inn i Koboltgruvene på Blaafarveværket i 2011.
• Deler av spillefilmen Gåten Ragnarok som kom på kino i august 2013 er spilt inn i Koboltgruvene på Blaafarveværket i 2012.

Blaafarveværkets arkiv er privatarkiv nr. 157 i Riksarkivet. Arkivet inneholder materiale etter styrende organer, kopibøker og inngående korrespondanse, sakarkiv og regnskap. Sakarkivet inneholder materiale om produksjonen, verkets eiendommer og ansatte, samt om skolevesen, helsevesen og fattigvesen som verket sto for. Arkivet har vært oppbevart til dels under dårlige forhold og har store lakuner. Det har vært oppsplittet og kom til Riksarkivet fra forskjellige hold. Etter avlevering til Riksarkivet ble arkivet ordnet med utgangspunkt i de fire periodene i verkets historie: 1776-1822, 1822-1849, 1849-1856 og 1856-1919. Materiale fra Haugfoss Tresliperi utgjør en egen serie.

Fullstendig katalog for arkivet finnes i Arkivportalen.^[15] Deler av arkivet er skannet og tilgjengelig i Digitalarkivet.^[16]

• Håvard Altern: Arne Altern tok affære (Modum 2020)
• Kai Hunstadbråten: Blaafarveværket : bergverk, mennesker og miljø (Drammen 1997)
• Anne Minken: Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741–1865) – en undersøkelse av etnisk identitet, Oslo, 2002
• Tone Sinding Steinsvik: Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden (Modum 2000)
• Tone Sinding Steinsvik: Blaafarveværket ; ved kgl.res. av 2. april 1776 (Modum 1978)
• Kjell Arnljot Wig: Eventyret om Blaafarveværket (Drammen 1995)
• Ingerid Hagen (2014). Blåfargen fra Modum: en verdenshistorie: Blaafarveværket 1776–1821. Spartacus/Scandinavian Academic Press. ISBN 9788230401286. 
• Ingerid Hagen (2022). Blåfargen fra Modum: storhetstiden: Blaafarveværket 1822–1848. Stiftelsen Modums Blaafarveværk. ISBN 9788290734584. 

• Offisielt nettsted
• (en) Blaafarveværket – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Blaafarveværket – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

(de) Das sächsische Blaufarbenwerk zu Modum in Norwegen – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden

• Historien om mineralfunnet
• https://web.archive.org/web/20170915201522/http://kunstnerdalen.net/
• (no) «Blaafarveværket». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• Katalog for arkivet Modums Blaafarveværk (i Arkivportalen)^{[død lenke]}
• Skannet arkivmateriale (i Digitalarkivet)