Abdur Rahman Khan

Abdur Rahman Khan
Født		1844[1][2] Kabul
Død		1. okt. 1901 Kabul
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Emir of Afghanistan (1880–1901)
Far		Mohammad Afzal Khan[3]
Barn		Nasrullah Khan Habibullah Khan
Nasjonalitet		Afghanistan
Gravlagt		Kabul
Utmerkelser		Storkorsridder av Order of the Bath
Abdur Rahman Khan på Commons

Abdur Rahman Khan (født 1844, død 1. oktober 1901), emir av Afghanistan, var sønnen til Afzul Khan, som var eldste sønnen til Dost Mohammed Khan, som hadde etablert Barakzais familiedynasti i Afghanistan.

Før hans død ved Herat 9. juni 1863 hadde Dost Mohammed utpekt Shir Ali Khan, sin tredje sønn, som sin etterfølger, og gikk da forbi sine to eldste sønner Afzul Khan og Azim Khan. I begynnelsen ble den nye emiren akseptert. Men etter noen måneder, satte Afzul Khan igang et opprør i den nordlige provinsen, mellom Hindu Kush-fjellene og Amu-Darja-elva, der han styrte da faren døde. Dette satte igang en hard kamp om makten mellom Dost Muhammeds sønner som varte i nesten fem år.

I denne krigen hevdet Abdur Rahman seg både med evne og et energisk mot. Selv om hans far, Afzul Khan, som ikke hadde noen av disse kvalitetene, inngikk forlik med emiren Shir Ali, ble snart emiren mistenksom ovenfor nevøens oppførsel i den nordlige provinsen. Abdur Rahman flyktet over Amu-Darja til Bukhara. Shir Ali kastet Afzul Khan i fengsel og et alvorlig opprør tok til sør i landet.

Emiren hadde knapt trykket ned opprøret ved å vinne et desperat slag, før Abdur Rahman igjen dukket opp i nord. Dette utløste et mytteri blant troppene i nord og væpnede bander samlet seg til hans disposisjon. Etter noe uthaling og sporadiske kamper okkuperte han og hans onkel, Azim Khan Kabul i mars 1866. Emiren Shir Ali marsjerte mot dem fra Kandahar, men i det følgende slaget ved Sheikabad 10. mai, deserterte store deler av hans tropper, og etter hans avgjørende nederlag frigjorde Abdur Rahman sin far, Afzul Khan, fra fengselet i Ghazni og innsatte ham på tronen som emir av Afghanistan.

Til tross for den nye emirens svakheter, og noe sjalusi mellom de egentlige lederne, Abdur Rahman og hans onkel, møtte de igjen Shir Ali sine styrker og okkuperte Kandahar i 1867. Da Afzul Khan døde mot slutten av året, ble Azim Khan den nye herskeren med Abdur Rahman som guvernør i den nordlige provinsen. Men mot slutten av 1868 kom Shir Ali tilbake og et omfattende opprør til hans fordel førte til Abdur Rahman og Azim Khans nederlag ved Tinah Khan 3. januar 1869. Begge søkte tilflukt i Persia, Abdur Rahman satte seg derfra under russisk beskyttelse i Samarkand. Azim døde i Persia i oktober 1869.

Abdur Rahman var i eksil i elleve år til Shir Ali døde i 1879. Shir Ali hadde trukket seg ut fra Kabul da den britiske hær gikk inn i Afghanistan. Den russiske generalguvernøren i Tasjkent sendte bud etter Abdur Rahman og presset ham til å prøve lykken enda en gang på andre siden av Amu-Darja. I mars 1880 nådde en rapport India om at Abdur Rahman var i det nordlige Afghanistan og generalguvernør lord Robert Bulwer-Lytton åpnet samtaler med det resultat at den britiske regjeringen var villig til å trekke sine tropper ut og å anerkjenne Abdur Rahman som emir av Afghanistan, med unntak av Kandahar og noen tilstøtende distrikter. Etter forhandlinger fant et intervju sted mellom ham og Lepel Griffin, den diplomatiske representanten i Kabul til den indiske regjeringen. Griffin beskrev Abdur Rahman som en mann av middels høyde, med et veldig intelligent ansikt og med ærlige og høflige manérer, smart og overbevisende om saken.

Abdur Rahman ble offisielt anerkjent som emir 22. juli 1880. Storbritannia gav støtte i form av våpen og penger og lovet mer hjelp dersom landet ble utsatt for uprovosert utenlandsk militær innblanding. Emiren måtte til gjengjeld legge utenlandspolitikken på linje med den britiske. Den britiske tilbaketrekningen fra Afghanistan ble gjennomført etter avtalen og i 1881 overgav britiske tropper også Kandahar.

Ayub Khan, en av Shir Ali Khans sønner, marsjerte mot nettopp Kandahar fra Herat, nedkjempet troppene til Abdur Rahman og okkuperte byen i juli. Denne alvorlige hendelsen opprørte emiren som til å begynne med ikke hadde foretatt seg noe særlig. Han ledet en styrke fra Kabul, møtte Ayubs hær i nærheten av Kandahar, og den totale seieren han vant der tvang Ayub Khan til å flykte til Persia. Fra den tiden hadde Abdur Rahman et nokså godt grep om tronen og i løpet av de neste årene konsoliderte han sin dominans over hele Afghanistan og nedkjempet opprør med en hard og kontant bruk av sin despotiske autoritet. Den mektige Ghilzai-stammen gjorde motstand mot hans maktbruk, men de ble knust i slutten av 1887. I samme år prøvde Ayub Khan forgjeves å komme tilbake fra Persia. I 1888 gjorde emirens fetter, Ishak Khan, et opprør mot ham i nord, men det endte i ingenting.

I 1885, da emiren var på en konferanse med den britiske visekongen Lord Dufferin i India, kom nyhetene om en trefning mellom russiske og afghanske tropper ved Panjdeh over et omstridt område i grensedelingen nordvest i Afghanistan. Abdur Rahmans holdning til dette kritiske tidspunktet er et godt eksempel på hans politiske praktiske visdom. For en som hadde vært en krigens mann siden sin ungdom, som hadde vunnet og tapt mange kamper, var det å tape et omstridt grenseland i beste fall en uheldig hendelse, men det var ikke grunn nok til å tilkalle britene selv om de hadde garantert hans territorium slik det var. Å kreve sin rett gjennom fiendtlige handlinger ville antagelig kun føre til en russisk invasjon fra nord, og hans britiske allierte ville kaste en hær inn i Afghanistan fra sørøst. Hans interesser lå i å holde mektige naboer, enten det var venner eller fiender, ute av hans kongedømme. Han visste at dette var den eneste politikken som ville bli støttet av hele den afghanske nasjonen, og selv om et oppgjør med Russland virket nært forestående for en stund, mens den indiske regjeringen gjorde klart en hær for oppgjøret, hjalp emirens reserverte og gjennomtenkte tone i konsultasjonene med å snu balansen mellom krig og fred, og forsterket mulighetene for en fredelig løsning. Abdur Rahman forlot de han møtte i India med inntrykket av en snartenkt handlingens mann, med stor selvtillit og mot, men ikke uten indikasjoner på alvorligheten som så ofte preget hans styre. Hans forbindelser med eliten i India, virket å gi ham mye tilfredshet.

Fra slutten av 1888 tilbrakte emiren 18 måneder i de nordlige provinsene som grenset til Amu-Darja-elva, der han var opptatt med å roe ned landet som hadde vært forstyrret av opprør og med å straffe med en hard hånd alle de en visste eller mistenkte å ha deltatt i opprør. Kort tid etterpå (i 1892) lyktes han endelig å slå ned motstanden av Hazara-stammen, som forgjeves forsøkte å forsvare sin uavhengighet, innen deres høytliggende områder, fra den sentrale autoriteten i Kabul. Dette medførte at over 60 prosent av Hazarafolket ble massakrert, og fikk de fleste som overlevde til å flykte til Britisk India.

I 1893 ble sir Henry Durand sendt til Kabul av regjeringen i India for å løse grensetvisten mellom nordøstlige Afghanistan og de russiske besittelsene. Emiren viste sin sedvanlige evne til diplomatiske forhandlinger, han hadde en tendens til å få sitt syn eller krav til å se ut som den reelle situasjonen. Byttene av territorium ble inngått og det tette forholdet mellom indiske og afghanske myndigheter ble bekreftet, og en forståelse ble nådd om den viktige og vanskelige grensen mellom Afghanistan i øst mot India. I 1895 måtte emiren takke nei til en invitasjon til et besøk i England fra dronning Victoria på grunn av dårlig helse. Hans andre sønn Nasrullah Khan ble sendt i stedet.

Abdur Rahman døde 1. oktober 1901 og ble etterfulgt av sin sønn Habibullah Khan. Han hadde nedkjempet alle forsøk fra rivaler for å ta tronen, han hadde brutt ned makten til de lokale lederne og temmet de sta stammene. Hans ordrer var uimotståelige gjennom hele området. Hans regjering var et despotisk militærregime som hvilte på en velfungerende hær. Hæren ble administrert gjennom funksjonærer med absolutt lydighet. Ordrer ble utført uten avvik og kontrollert gjennom et vidtrekkende system av etterretning. Men hans utøvelse av sin personlige autoritet fikk altfor ofte pletter av unødvendig grusomhet. Han lyktes i å innføre en organisert regjering på den mest herdede og mest uregjerlige befolkningen i Asia. Han brukte europeiske oppfinnelser for å styrke hæren, men satte seg hardt mot alle oppfinnelser som jernbane og telegraf som kunne gi europeere et feste innenfor landet hans. Hans innholdsrike liv, hans faste personlighet, landets posisjon som buffer mellom det indiske og det russiske imperium og med den dyktigheten han holdt balansen i forhandlinger med dem, alt dette tilsammen gjør ham til en betydelig figur i hans samtid i asiatisk politikk og vil merke hans styre som en epoke i afghansk historie.