Catilina

For Ibsens drama, se Catilina

Lucius Sergius Catilina (født 108, død 62 f.Kr.) var en romersk politiker i det første århundre f.Kr. Catilina var av gammel patriserslekt og tilhørte således Romas adel. Likevel tilhørte han populistene i romersk politikk og gikk inn for jordreformer og andre tiltak til nytte for Romas lavere klasser.

Han er mest kjent for den catalinariske sammensvergelse, et forsøk på å styrte den romerske republikken, og spesielt makten til det aristokratiske senatet i 63-62 f.Kr.

Catilina ble født i 108 f.Kr. i en av de eldste patrisierfamiliene i Roma. Selv om hans familie var av konsular stand, var de fallende i både sosial og finansiell status. Vergil ga senere familien en forfader, Sergestus, som hadde kommet med Aineias til Italia, trolig på grunn av at det var en gammel slekt. Familien hadde imidlertid ikke vært fremstående på århundrer. Den siste Sergius som var konsul, var Gnaeus Sergius Fidenas Coxo i 380 f.Kr.^[1] Disse faktorene ville bli avgjørende i Catilinas ambisjoner og mål, da han over alt ønsket å gjenopprette den politiske og finansielle arven til familien,^[2]

Den romerske general og diktator Lucius Cornelius Sulla hadde, fra han tok makten i 80 f.Kr., gradvis innskrenket sosiale ordninger og demokratiske rettigheter for romerne^[3]. Dette banet veien for et opprør i 70 f.Kr. hvor Gnaeus Pompeius Magnus og Marcus Licinius Crassus tok makten og ble konsuler. Crassus fryktet etter hvert at Pompeius skaffet seg for stor makt gjennom vellykkede felttog i øst, og han allierte seg med den unge og suksessrike Julius Cæsar. Catilina ble sagt å ha en ledende rolle i det mislykkede opprøret mot konsulene Lucius Tullus og Manius Lepidus i 66 f.Kr. Catilinas rolle antas imidlertid å ha vært beskjeden i dette opprøret, og han hadde en viss framgang i det politiske livet. I 63 f.Kr. tapte han imidlertid valget til konsul og han bestemte seg for å prøve å ta makten med vold. Imidlertid ble hans konspirasjon avslørt av Marcus Tullius Cicero, og Catilina måtte flykte med sine folk. Han dannet en hær som imidlertid ble slått av den romerske hæren under ledelse av Gaius Antonius i slaget ved Pistoria i 62 f.Kr. Catilina ble drept i slaget.

Den romerske politiker og historiker Gaius Sallustius Crispus (Sallust) skrev boka Catilina ca 40 f.Kr. Ettersom Sallust var en svoren tilhenger av Julius Cæsar, bærer hans framstilling preg av en renvasking av Cæsars rolle i Catilinas opprørsforsøk. I sitt skrift «vil Sallust verja Cæsar mot skuldingane for at han hadde vore med i den illgjetne samansverjingi»^[4].

Catilinas ettermæle var lenge preget av at den viktigste kilden til kunnskap om ham var forfattet av Cicero – hans største motstander. Senere forfattere har gått inn i skikkelsen Catilina og forsøkt å belyse ham fra flere sider. Sentralt i diskusjonen er spørsmålet om hvorvidt Catilina var en opportunist som argumenterte for bedring av lavere klassers kår utelukkende for å skaffe seg en maktbase blant plebeierne, eller om han hadde et genuint ønske om å bedre forholdene.

Mange moderne historikere, og antagelig en del skeptikere i samtiden, har undret på hvor stor trussel Catilina faktisk utgjorde. Cicero var som Catilina en politiker som hadde kommet seg opp ved egen kraft uten aristokratiske forbindelser. For å sikre sin posisjon trengte han noe som gjorde inntrykk, derav avsløringen av en konspirasjon, som like gjerne kan ha vært en fiksjon av Ciceros oppfinnelse.^[5] I Henrik Ibsens første drama Catilina, utgitt anonymt i 1850, er Cicero skrevet helt ut av fortellingen. Han opptrer aldri på scenen og nevnes knapt med navn. Ibsen var preget av de revolusjonære aktivitetene i 1848 og framstiller Catilina som en karismatisk leder som desperat utfordrer korrupsjonen i den verden han lever i.^[6]

• De fire taler mot Catilina