Code civil des français

Code civil des français, fransk for «franskmennenes sivile lov», gjerne kalt for Code Napoléon på fransk, det vil si Napoléons lov, er det samlede sivile lovverket for det franske samfunnet som ble etablert av Napoléon Bonaparte i 1804.^[1] Lovverket var en systematisk samling av lover som var utformet på en helhetlig og omfattende måte for å håndtere kjerneområder innen privatretten samt for å behandle forretningsmessige praksiser og tvister.^[2]

Det ble skrevet av en kommisjon av fire framstående jurister og ble satt i kraft den 21. mars 1804.^[3] Lovverket, som hadde vektlagt å være klart skrevet, var et betydelig skritt i å erstatte tidligere lappetepper av føydale lover. Historikeren Robert Holtman vurderer den som et av få dokumenter som klart har hatt en avgjørende innvirkning på hele verden.^[3] Lovverket var konsekvensen av Napoléons konstitusjoner, som ble innført i perioden 1799-1814. Napoléons lover var liberale for sin tid, selv om stemmeretten var begrenset og folkets mulighet til politiske innflytelse var liten.^[4] Napoléons lov var ikke den første sivile lov som ble etablert i et europeisk land med et sivilt juridisk system. Forløpere var Codex Maximilianeus bavaricus civilis (Bayern, 1756), Allgemeines Landrecht (Preussen, 1794), og Vestgalisiske lov (Galicia, den gang en del av Østerrike, 1797). Den var imidlertid den første moderne legale lov som ble vedtatt med et felleseuropeisk rekkevidde, og det hadde kraftig innflytelse på mange landene som ble dannet i løpet av og etter napoleonskrigene.^[3] Napoléons lov ble også modell for utviklingsland utenfor Europa, særlig i Midtøsten, som forsøkte med vekslende hell å modernisere sine land gjennom juridiske reformer.^[5]

Da Napoléon kom til makten i 1799 hadde ikke Frankrike noe enhetlig samlet lovverk, men et utall selvstendige spesialdomstoler som dømte ut ifra 360 forskjellige lovbøker. Siden 1789 var det blitt utferdiget over 14 000 nye, tildels motstridende dekreter. I Sør-Frankrike gjaldt romerrett, i nord sedvanerett. Napoléon ga to eksperter oppgaven å utarbeide et nytt sivilrettslig lovverk som skulle gjelde hele landet. Han gransket resultatet nøye paragraf for paragraf, og ledet selv nesten halvparten av de drøyt hundre møtene som ledet frem til det endelige lovverket i 1804. Lovene ble gitt en moderne, lett forståelig språkdrakt. Lovene, som den dag i dag bærer navnet Napoléons lov, var inspirert av menneskerettighetserklæringen fra 1789, og inneholdt de juridiske rammene for økonomisk og samfunnsmessig virksomhet, avtalerett, personlig frihet, ekteskapsinngåelse og skilsmisse, familierett, og lov om arv. Avskaffelsen av rojalistenes føydale privilegiesamfunn ble fastslått en gang for alle. Privat eiendomsrett som et ukrenkelig prinsipp stod helt sentralt. Det samme gjorde religionsfrihet og næringsfrihet. Alle sønner fikk heretter lik arverett.

Loven gav kvinnene flere rettigheter. De skulle få gå på skole, men kun lære husholdningsfag som heimkunnskap og liknende. Med enkelte begrensninger, blant annet ved at gifte kvinner ikke på egen hånd kunne inngå rettsgyldige avtaler, var nå lovene de samme for alle borgere. Riktignok ble ikke fransk adel helt avskaffet; i 1802 opprettet Napoléon ordenen Æreslegionen for borgere som hadde ytt en spesielt fortjenestefull innsats, og den keiserlige adel ble opprettet fra 1808 (generaler, marskalker og høyere embetsmenn kunne utnevnes til hertuger, baroner og grever). Men også for denne nye adelen gjaldt Napoléons lov, medlemmene hadde ikke egne rettslige privilegier slik adelen hadde hatt før revolusjonen.

• Levasseur, G. (1989): «Napoléon et l’élaboration des codes répressifs» i: Mélanges en hommage à Jean Imbert, Paris: PUF, s. 371
• Code Pénal and Code d'Instruction Criminelle, originale franske tekster og andre eldre lovverk

• (no) «Code civil des français» i Store norske leksikon
• The Civil Code, engelsk oversettelse av den opprinnelige franske lovteksten
• Légifrance, det nåværende franske lovverk