«Blanco Encalada» (1875)

«Blanco Encalada»
Det chilenske krigsskipet «Blanco Encalada».
Karriere
Land		Chile
Flaggstat		Chile
Skipstype		Fregatt
Oppkalt etter		Manuel Blanco Encalada
Klasse		Panserskip
Bygget		ved Earle's Shipbuilding Co., Hull
Bestilt		1873
Sjøsatt		8. mai 1875
Operativ		1875
Skjebne		Senket av torpedo, 23. april 1891
Søsterskip		«Almirante Cochrane»
Tekniske data
Deplasement		3480 tonn
Lengde		210 fot
Bredde		46 fot
Dypgående		19 fot
Framdrift		2 propellblad, 2 dampmaskiner 6 stk. sylindriske dampkjeler. (3000 HK) Seil (for alternativ fremdrift).
Hastighet		12 knop
Rekkevidde		1200 nautiske mil
Pansring		Panser: 4,5 - 9 tommer Kanonbatteri: 6-8 tommer Dekk: 2-3 tommer Tårn:4,5 tommer
Bestykning		i 1879: 6 x 9 tommers kanonbatteri Kanoner: 1 x 20-punder 1 x 9-punder 1 x 7 punder 1 x 25 mm Nordenfeldt mitraljøse
Mannskap		300
Note		begge skipene kostet til sammen 2 000 000 pesos

Panserfregatten «Blanco Encalada» var et panserskip som ble bygget hos Earle's Shipbuilding Co. i Storbritannia i 1875, akkurat som hennes søsterskip panserfregatten «Almirante Cochrane». Skipet, som fikk tilnavnet «El Blanco», var et panserskip i den Chilenske marinen på slutten av 1800-tallet og som deltok aktivt i salpeterkrigen.

«El Blanco» ble senket under den chilenske borgerkrigen den 23. april 1891, og ble således det første krigsskipet som ble senket av en selvdrevet torpedo.^[1]

Presidenten i Chile, Federico Errázuriz Zañartu, fremsatte i 1871 et forslag i den chilenske kongressen, om å gå til innkjøp av to pansrede skip. Forslaget ble nærmest enstemmig vedtatt. Kun en motstemme forelå, (fra den tidligere presidenten Jose Joaquin Perez Mascayano), og forslaget ble vedtatt. Dermed kunne de kjøpe inn to mellomstore skip (fregatter) til en maksimal kostnad av totalt 2 000 000 pesos.

Den chilenske ambassadøren til Storbritannia, Alberto Blest Gana, fikk ansvaret for prosjektet. Blest Gana hyret den britiske skipsdesigneren Edward James Reed, en tidligere skipsarkitekt hos den britiske marinen, som teknisk rådgiver.

Ordren ble plassert hos Earles Shipbuilding Co. i Hull, Yorkshire. Fregattene skulle få navnene «Almirante Cochrane» og «Valparaiso», hvor sistnevnte senere ble omdøpt til «Blanco Encalada». Byggingen av «Blanco Encalada» ble påbegynt i april 1873, og 8. mai 1875 ble skipet sjøsatt.

I januar 1878, da tvisten med Argentina hadde blitt avgjort, ga president Aníbal Pinto instrukser, om at Alberto Blest Gana skulle arrangere et salg av disse to fregattene for å lindre den økonomiske krisen som i flere år hadde ridd Chile som en mare. På vegne av Blest Gana, ble «Blanco Encalada» og «Almirante Cochrane» forsøkt solgt til Storbritannia av E.J. Reed for en sum av 220000 pund sterling, men britene sa nei takk. Reed forsøkte så å selge de to skipene til Russland, men også denne gang uten hell.

«Blanco Encalada» var 64,0 meter lang, med en bredde på 14,0 meter og en dypgang på 6,0 meter. Skroget hadde en maksimal tonnasje på 3650 tonn når den var fullastet med drivstoff, ferskvann, våpen, ammunisjon, mat og mannskap. Skroget ble bygget av jernplater, festet med nagler, og var oppdelt på langs i åtte avdelinger (medregnet baug og akterspeil), med sju jernskott. Baugen til «Blanco Encalada» hadde, slik det var vanlig i 1800-talls design, en skarp lanse som lå 2 meter under vannlinjen og som stakk 2,2 meter vinkelrett ut i forkant av baugen.

Skipets hovedbestykning, som ble montert bak panservernet, var seks 228 mm Armstrong-kanoner fordelt på tre grupper, montert på sentrale omdreiningspunkter, slik at f.eks. baugkanonen raskt ble klar til avfyring. Midtkanonene kunne avfyre skudd i en vinkel på 70 grader og 35 grader, baug til akter, og den tredje fra skorsteinen til hekken. I tillegg hadde skipet en 20-punder, en 9-punder og en 7-punder kanon, samt en Nordenfeldt mitraljøse montert på et roterende feste, med kaliber 25,4 mm, som avfyrte ett-punds (454 gram) prosjektiler.

«Blanco Encalada» hadde også en liten dampbåt som var utstyrt med en torpedo på en baugsprydet. Den eneste gangen denne båten ble brukt, var på en ekspedisjon til Callao, der den ble brukt i et forsøk på å senke peruanske skip.

Skipet var beskyttet under vannlinjen med et panserbelte som strakte seg fra rundt 1,2 meter under vannlinjen og opp til panservernet der kanonene sto. Den maksimale tykkelsen var 9 tommer i vannlinjen og midtskips, og 4,5 tommer i baugen og akter. Skroget og panserplatene ble adskilt av et 10 tommer tjukt lag av teak, for å redusere virkningen av eventuelle treff. Panservernet ved kanonbatteriene, som var i flukt med panserbeltet, var 3 tommer tykt midtskips og 2 tommer i baugen og akter. Kanonbatteriet, som hadde en høyde på mellom 2 og 2,5 m, ble beskyttet på forsiden av to plater, den nederste med tykkelse på 8 tommer (203 mm) og den øverste 6 tommer (152 mm) tykk. Baksiden av batteriet ble beskyttet av en panserplate på 4,5 tommer (115 mm). I likhet med resten av skroget, ble dette boltet til en metallstruktur med en indre foring av teak 12-14 tommer (304-355 mm) tykk.

«Blanco Encalada» var utstyrt med både dampmaskin og seil, rigget som en barquentine. Maskinen, som ble levert av John Penn & sons, besto av to dampmaskiner, seks kjeler og to propeller. Maskineriet hadde to horisontale sylindere, en med høyt trykk og en med lavt trykk. Høytrykks-sylinderen hadde en diameter på 1,16 meter mens lavtrykks-sylinderen hadde en diameter på 1,93 meter.

Maskineriets maksimale ytelse var totalt 1,23 MW (2920 HK), som utgjorde 90 omdreininger pr. minutt. Disse to maskinene var i stand til å drive propellblader på en størrelse på mellom fire til 4,8 meter i diameter.

Dampen kom fra seks sylindriske kjeler med et maksimalt arbeidstrykk på 413,6 kPa (60 psi). Det totale arealet var 836,12 kvadratmeter (9000 fot).

Dette fremdriftssystemet tillot «Blanco Encalada»e, å nå hastigheter opp mot 12,8 knop (under test). Men den maksimale operasjonshastigheten var 12 knop. I denne hastigheten var drivstofforbruket 45 tonn kull pr. dag, og ved redusert hastighet på 10 knop brukte skipet kun 35 tonn kull pr. dag.

«Blanco Encalada»s mest fremtredende handling under sin deltagelse i salpeterkrigen, er da den deltok under den vellykkede kapringen av det peruanske kystvaktskipet «Huáscar» i Sjøslaget ved Angamos, den 8. oktober 1879.

(«Huáscar» fikk en del skader, men ble senere satt i stand og tatt i bruk av den chilenske flåten frem til 1897. «Huáscar» er nå et museumsskip som ligger i havn i Talcahuano).

Ved utgangen av juni 1879 var søsterskipet «Almirante Cochrane» flaggskipet i 2. marineavdeling og leder av blokaden av byen Iquique, sammen med kanonbåten «Magellan», korvetten «Abtao» og «Matias Cousiñ». Den 16. juli ble disse skipene avløst av «Blanco Encalada» og «Lamar», slik at de kunne returnere til Antofagasta for vedlikehold og hente nye forsyninger.

Under den chilenske borgerkrigen i 1891 var «Blanco Encalada» blant styrkene som ble brukt for å beseire President José Manuel Balmaceda. Men dette skulle vise seg å bli skipets siste oppdrag, da «El Blanco» ble – som det første krigsskipet i verden – senket av en selvdrevet torpedo under konflikten den 23. april 1891.

• «Almirante Cochrane»
• Slaget ved Angamos

• Gardiner, Robert, red. (1979). Conway's All the World's Fighting Ships 1860-1905. London: Conway Maritime Press. ISBN 0-8317-0302-4. 
• Paul H. Silverstone (1984). Directory of the World's Capital Ships. New York: Hippocrene Books. ISBN 0-88254-979-0. 
• «Some South American Ironclads». Warship International. Toledo, OH: Naval Records Club. VIII (2): 203–204. 1971. 

• Chilensk marine (engelsk versjon)