sol

sol m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. (astronomi) stjerne som er senter i et solsystem, særlig om den i vårt eget, symbol ☉.
2. (vær, bøyes ikke) når sola skinner fra skyfri himmel
   • Jeg vil oppad, højt, paa den bratteste Tinde;
     jeg vil endnu engang se Solen rinde, 
     – Peer Gynt, akt 5, scene 10, 1867, Henrik Ibsen

   Det er sol i dag.

Fra norrønt sól, beslekta med latin sol («sol»)

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei sol	sola	soler	solene	(bokmål/nynorsk)
en sol	solen	soler	solene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

• solskinn (bokmål/riksmål)
• solskin (nynorsk)

• sole seg

• solkrem
• solstol
• solseng
• soloppgang
• solnedgang
• solsystem

sol (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. bøyningsform av sole

• «sol» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «sol» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).

---

sol c

1. sol

---

sol

1. sol

sol

1. eneste
2. alene

---

sol m

1. sol

---

sol

1. sko

---

sol m

1. sol

---

sol m (flertall sols)

1. sol

---

sol

1. salt

	entall	totall	flertall
nominativ	sol	soli	soli
genitiv	soli	soli	soli
dativ	soli	solema	solem
akkusativ	sol	soli	soli
lokativ	soli	soleh	soleh
instrumentalis	soljo	solema	solmi

IPA: [soːw]

soliti, solnica

---

sol m (flertall soles)

1. sol

• solar
• soleado

---

sol c

1. sol