rot

rot m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. (botanikk) Den delen av en plante som er under bakken, fungerer blant annet som feste til bakken, samt planta kan ta opp vann og næringsstoffer via denne.
2. (matematikk) kvadratroten eller n-te-roten av et tall; et tall b som multiplisert med seg selv n ganger gir tallet a.
3. (matematikk) løsning på en ligning
4. (lingvistikk) Den minste delen man kan dele et ord i, er gjerne opphav til flere beslektede ord.
5. Bakgrunnen for noe, der man kan følge (historiske) spor bakover som har ført til den aktuelle situasjonen.

Fra norrønt rót.

Bøyning (uregelmessig)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
rot	roten	røtter	røttene	(bokmål/riksmål)
rot	rota	røtter	røttene	(bokmål/riksmål)
ei rot	rota	røter	røtene	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

rot n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Generell uorden, at noe er uten system.

Av rote.

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
(eit/et) rot	rotet	Telles ikke		(bokmål/riksmål/nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

• rote, rotete

---

rot (tellelig og utellelig; flertall rots)

1. råte

rot (tredje person entall presens rots, presens partisipp rotting, preteritum og perfektum partisipp rotted)

1. råtne

• rotten

---

rot (komparativ röter, superlativ am rötesten) rot (komparativ roter, superlativ am rotesten)

1. (farge) som har rød farge

   Sie trägt einen roten Pullover. – Hun har på seg rød genser.

2. relatert til sosialisme/kommunisme; rød

   Der rote Rudi - «røde Rudi» (Rudi Dutschke)